17 Jan

Kapittel 8: Side 49-50: Jeger, Byttedyr og Trekant

champis

Kapittel 8
Petter skrur opp musikken i den hvite Range Rover Evoque’n. Hele bilen fylles med Flo Rida og Sia’s stemme som skriker: ”Hey, I heard you were a wild one”. Stemningen øker raskt, og jentene synger med fra baksetet.
“Oooooh ooooh ooh”, stemmer de i.
De svinger inn på Tjuvholmen, parkerer og stormer mot Bølgen & Moi for å nyte edle dråper, god mat og solnedgang. De kaprer et at de store langbordene på utsiden, og Per Olav er rask til å bestille et par flasker champagne og noen halvlitere med øl. Stedet syder av tilsynelatende vellykkede mennesker med mørke solbriller og dyre merkeklær. Jentenes sporty antrekk for enda mer oppmerksomhet når guttene begynner å få litt alkohol innabords, og Per Olav vet å holde glassene deres fulle av champagne til enhver tid der han sitter midt i mellom Silje og Elise. Hendene hans beveger seg stadig vekk oppover lårene på både Silje og Elise. Er en av jentene opptatt i en samtale med en av de andre guttene, snur han seg raskt mot den andre. Oppmerksomheten hans vandrer fra den ene til den andre og tilbake i en runddans, og litt etter litt i takt med antall glass champagne, feststemning og humør begynner begge å gjengjelde kjærtegnene hans under bordet. Når de beveger seg noen skritt bortover til BAR, har han en arm godt rundt begges hofter. Både Elise og Silje nyter oppmerksomheten hans og ser ikke ut til å bry seg om å dele inntil shotglassene kommer på bordet nok en gang. Per Olav begynner å miste taket, og før han vet ordet av det konkurrerer Elise og Silje høylytt om hans gunst. Han ser på begge og flirer av hvor sexy han syntes de er når de krangler. Til slutt avbryter han.

”Jeg liker dere begge to jeg. Hva med en trekant?”, spør han lekende.
Det blir stille mellom dem, og spørsmålet blir hengende igjen i luften. Jentene gransker hverandre med sløve blikk og boblende rus. Var det ment som en spøk, eller mente han alvor, undrer Elise og ser bort på Per Olav. Han smiler tilfreds tilbake med en kroppsholdning som tilsier at han mener hvert ord. Den lidenskapelige ilden som hun ble kjent med i går, er tilbake igjen. Men det lysende begjæret i øynene hans er denne gangen også rettet mot hennes venninne. Likevel ser hun at det er like mye rettet mot henne. Hun kan ikke ha vært helt dårlig i sengen hvis han er villig til å fortsette, tenker hun. Samtidig ergres hun litt over at han også begjærer venninnen. En mann liker å jakte, tenker hun. Og siden han allerede hadde henne som bytte i går, blir nok valget i kveld å akseptere forslaget hans om trekant, eller finne seg i at han heller ønsker venninnen. Plutselig var det ikke lenger en konkurranse mellom henne og Silje, men heller et spørsmål om hun ville være med på leken eller ei. I lyset av de siste tankene bestemmer Elise seg for at hun ikke gir opp så lett, og begynner å gapskratte for å løse opp spenningen og hive ballen over til Silje. Vil hun kaste vekk forslaget om trekant og ta det som en spøk, eller vil hun akseptere? I bakgrunnen dundrer bass og eggende rytmer til Usher stemme der han synger ”If you want to scream, yeah, let me know and I’ll take you there”.

… fortsettelse følger…

Jenny Lane

 

11 Jan

Side 43-45: Et Hav Av Valgmuligheter

count

Kapittel 7
”Hallo du er nå kommet til Per Hallsteinsgjerde. Hva kan jeg hjelpe deg med i dag?”.
Per stemme er som balsam mot Ingerids ører der han svarer lett, vennlig og fornøyd.
”Hei Per, det er Ingerid fra kurset”, sier Ingerid med telefonen tett inntil øret.
”Heeeiiii Ingerid! Hvordan går det med deg?”, svarer Per tilbake og drar ekstra lenge på hei-et så man nesten kan høre at smilet brer seg fra øre til øre. Ingerid kjenner varmen bre seg i hele kroppen og får nesten lyst til å begynne å gråte igjen. Hva er det som skjer med henne om dagen? Humørsvingningene går opp og ned som om hun skulle vært i overgangsalderen.
”Jeg trenger noen å prate med som kanskje forstår hvordan jeg har det”, fortsetter Ingerid og kjenner gråten i halsen. ”Ååh…”, svarer Per med medfølende stemme.
”Møt meg her i blomsterbutikken, så går vi og tar en kaffe et sted.”, fortsetter han.

Per’s blomsterbutikk ligger i en sidegate av Torgalmenningen. Fasaden er dekorert i fransk landstil med ornamenter i grå murpuss. Utover fortauet står slitte trekasser med vakre rosa Hortensiaer og lilla Lavendel. Per ser henne gjennom vinduet og signaliserer at han kommer ut for å møte henne. Det regner lett som det ofte gjør i Bergen, og Ingerid surrer et sennepsgult skjerf strammere om halsen og sparker beina sammen for å ikke fryse for mye i høstværet. Per kommer ut døren og smyger seg tett inntil Ingerid under paraplyen hennes, tar et godt grep om livet hennes og sier:
”Kom så stikker vi et sted og tar en varm, kopp sjokolade. Det fortjener vi nå i dette været!”. Stemmen hans er lys og ledig, varm og lett. Like lett som dagen er tung for Ingerid, men det er nettopp det hun trenger nå. Noen som kan stå helt utenfor i sin egen rosa boble, og løfte henne litt opp og frem. Av det lille hun har lært Per og kjenne, virker det som om han er den rette til det. Og så langt skuffer han ikke. Per ser på henne under paraplyen med varme smil og knuger henne stadig vekk tett inntil seg. Det er så herlig med Per, for hun vet at det bare er et hav av vennlighet og ikke noe mer. Hadde han vært en heteroseksuell mann hadde hun nok begynt å tolke kroppsignalene i feil retning, men med viten om at han er skjev gjør at de begge bare kan slappe av og heller overøse hverandre med søte ord og kjærtegn uten dobbel-forstand  Eller rettere sagt, Per kan overøse Ingerid. Det går ikke så mye den andre veien enda, men det ser ikke Per ut til å bry seg om. Han stråler like herlig av en lystig livsenergi som bare oser ut av han uten at han trenger å ofre det en tanke.

”Jeg skulle ønske jeg kunne være like komfortabel og livsglad som deg”, innrømmer Ingerid til Per under paraplyen.
”Det kommer du nok også til å bli igjen, kjære deg. Det kreves litt innsats hver dag. Hvis du ser på hjernen din som en muskel, så kan du begynne med å gi deg selv litt medfølelse og tid. A: Du har nettopp oppdaget at det er en muskel, og B: du har nettopp lært noen øvelser. Legg deg litt i trening hver dag, så skal du se at tåken letter litt og litt for hver dag som går”, fortsetter Per som om han skulle vært hennes treningsekspert. Ingerid vet han refererer til øvelsene fra kurset, men syntes likevel det er vanskelig og abstrakt.
”Jeg er ikke sikker på at jeg får det til så bra. Hva om jeg bare fortsetter slik jeg gjør det nå også gjør jeg det feil og så virker det ikke i det hele tatt. Hvordan vet jeg at det funker?”, spør Ingerid og kjenner frustrasjonen bak hvert eneste ord.
”Så lenge du gjør som den første oppgaven tilsier ved å gå tilbake til å bare fokusere på pusten, så vil du etter hvert oppdage at du litt etter litt klarer å holde fokuset lengre og lengre. Det er det første konkrete beviset. Andre ting du vil merke det på, som er litt vanskeligere å se, er at du kanskje vil begynne å oppdage en bevissthet i bakgrunnen hvis du blir presset i et utfordrende situasjon.”, forklarer Per i det han åpner døren for henne til Barfot. De rister paraply og ytterklær i den lille yttergangen før de går videre inn i en lunt dekorert restaurant med benker i beige skinn og mursteinsvegger. Noen stramme barkrakker i sort og metall mot de slitte murveggene gir et hipt, urbant miljø og indikerer en inspirasjon fra New York. De finner et ledig bord med skinnbenk.

”Hva mente du med det siste du sa på utsiden?”, spør Ingerid og leder samtalen tilbake.
”Det med bevisstheten i bakgrunnen i en presset situasjon?”, spør han bekreftende og Ingerid nikker mens hun setter seg komfortabelt til rette i den myke skinnsofaen. Per setter seg ned på den andre enden av sofaen, bestiller to kakaoer fra servitøren og fortsetter:
”La oss si at en person anklager deg for noe du ikke har gjort. Den vanlige måten å reagere på ville kanskje vært å høylytt forsvare seg med all sin makt og argumenter. Det du kanskje vil oppdage etter hvert er at i det millisekundet, rett før du skal til å gå i forsvar, vil det plutselig dukke opp noen valgmuligheter foran deg. Plutselig vil du kanskje oppdage at det er andre måter å reagerer på, andre ting du kan si, andre måter å uttrykke stemmen på, kroppen på. Det vil åpne seg en verden av muligheter fra et annet sted du kanskje ikke er i kontakt med nå. Og når du ser andre måter å respondere på, har du plutselig et valg. Du kan enten velge å reagere på den du er vant til å gjøre, eller du kan prøve noe nytt.” Per gransker ansiktet til Ingerid nøye for å se om hun henger med. Ingerid nikker men ikke helt overbevisende.

”Da jeg var liten, hadde jeg veldig kort lunte og fyrte av sint som en okse for veldig små ting”, fortsetter Per og ler litt av minnet om seg selv.
”Da pleide alltid min mor å si til meg: Prøv og tell til ti Per neste gang de mobber deg”, forteller han med samme lystighet i stemmen.
”Innbakt i det lille, uskyldige rådet som så mange er vant til å gi og motta, ligger kjernen til det jeg snakker om. Prøv å følge med neste gang du blir presset og se om du klarer å vente ett millisekund…” sier han og trekker pusten inn høyt før han fortsetter:
”…og se en annen måte å takle situasjonen på”, avslutter han og puster ut igjen med samme intensitet.

… fortsettelse følger…

Jenny Lane

19 Dec

Side 34-36: Et nytt syn på verden

Helgen går fort forbi og Ingerid forstår at det var andre dypereliggende grunner til hvorfor hun hadde meldt seg på kurset. Det hun nå sitter igjen med helt på tampen av kurset er et stor takknemlighet til seg selv for at hun torde å ta steget og kastet seg ut i et ukjent hav av nye tanker, mennesker og handlinger. Følelsen som presser seg frem for de alle når de nå sitter i siste sesjon med oppgaven om å beskrive hva de er takknemlig for ovenfor sidemannen, er overveldende. Gledes- og takknemlighets-tårer triller over kinnene og det finnes nesten ikke et tørt øye i hele rommet. Selv Karoline, Kjetil og Sigvart er rørte der de sitter med moderlig kjærlighet til alle sammen i gruppen. Kjærlighet og takknemlighet. To enormt givende følelser som de alle blir enige om å gi litt mer plass til i hverdagen. Denne gruppen av ukjente og fremmede mennesker som møtes på fredagen, har i løpet av helgen knyttet så sterke bånd at det føles som om de har kjent hverandre i mange, mange år. Da Ingerid tar tak i Per for å ønske han lykke til på ferden videre, kjenner hun en ekstra varm følelse i magen. Pers øyne smalner og to sterke armer slynger seg hardt rundt kroppen hennes. Han tar tak i skuldrene hennes, ser henne rett inn i øynene og langt ned i sjelen og sier:
”Vi holder kontakten, Ingerid!”. Ordene kommer ut som en blanding av et løfte og en kommando. Ingerid smiler og lar to tårer trille nedover de nakne kinnene mens hun presser frem et hikstende ja. Han klemmer henne tett inntil seg igjen og holder henne helt til gråten stopper. Med hele kroppen lent inn mot hans og hodet hvilende på de sterke skuldrene, kjenner hun roen senke seg over dem. De står slik lenge. Den stillestående, varme klemmen varer sikkert i fem eller ti minutter, men det er det ingen som bryr seg om akkurat nå. De vet godt at alle de andre verdsetter den samme, gode stillheten og hva de måtte mene om en kort eller lang klem spiller ingen rolle for noen av de i dette sekund. Det som virkelig betyr noe for de begge er takknemligheten over å få dele dette øyeblikket med noen som forstår, tar i mot og er åpen for disse sterke følelsene som verken trenger ord eller beskrivelser. Og som kan stå slik til stormen av følelser er skylt over og roen og varmen igjen har senket seg langt inn i deres kropper.

Turen over fjellene tilbake til Bergen gir Ingerid et pusterom til å bearbeide helgens opplevelse. Vinden som stadig vekk rister lett i motorsykkelklærne kjennes som vaskemaskin for sjelen. Det minner henne om meditasjonsøvelsene hvor hun stadig vekk måtte riste vekk tankene og lede fokuset tilbake til pusten. Sansene er blitt skjerpet etter kurset merker hun. Plutselig setter hun umåtelig mer pris på de høye fjellene og det vakre, viltre blomstene som våger å gro frem på de mest sårbare steder. Ducatien glir tungt og stødig rundt de svingete veiene opp og ned fjelltopper og daler. Da hun kommer rundt en sving og ser den storslåtte Jotunheimen åpenbare seg foran henne med en vakker utsikt i 360 grader blir hun lamslått, tar hånden vekk fra styret og reiser opp ryggen for å romme landskapet. I mangel av hennes høyre hånd på gassen, sakner motorsykkelen farten og hveser friskt med eksosrøret som en ertende kompanjong ber henne ta en hvilepause. Ved veien ser hun en utsiktsparkering, stanser sykkelen og stiger av. Rett ovenfor finner hun en stor stein som fungerer utmerket som en parkbenk for øyeblikket. Hun setter seg ned, fisker frem et eple fra jakkelommen som hun rasket med seg på vei ut fra kursstedet og spiser det mens hun nyter utsikten og stillheten. Men den indre roen varer ikke lenge før et ønske om å dele opplevelsen med noen smyger seg inn. Hvordan skulle hun fortelle dette til vennene? Var det i stand til å forstå? Ville hun enkelt kunne forklare det for dem? Eller skulle hun kanskje holde dette hemmelig? Ville de se at noe var forandret? Var hun forandret? Eller ville hun kanskje gli tilbake i de samme vante dagene med forelesninger, fyll og festing? Hun grøsser ved tanken. Det gamle livet kjentes plutselig tomt og utilfredsstillende. Meningsløst.

Hun stirrer utover de runde fjelltoppene som duver lett i horisonten som myke bølger på et åpent hav. Blikket hennes hviler tomt ut i det vide landskapet. Stillheten føles ikke lenger varm og åpen, men kald og stiv. En svak nyanseendring, men likevel stor. Tankene som kommer brasende forover i takt med lastebilen hun hører i det fjerne er: ”Hva nå? Hva skjer med planene hun hadde for fremtiden hennes nå? Hva skal hun gjøre? Hvor skal hun gå? Hva skal hun bli?” Frykten vokser og vokser med lastebilen som kommer nærmere og nærmere til et crescendo av sort dieseleksos velter mot henne og tvinger henne på beina igjen. Hun løper litt lengre opp i fjellskrenten før hun snur og vender tilbake mot motorsykkelen så snart røyken har gitt seg. Alt hun vet, sukker hun, er hva hun ikke vil. Hun vil ikke lenger studere juss og bli advokat. Og med en tristhet hun ikke helt kan forklare, setter hun seg på motorsykkelen igjen og suser videre gjennom fjellheimen på vei tilbake til Bergen og Dragefjellet.

Ingerid går mot kantinen for å møte vennene med tunge skritt. Hun ser Sara og Silje på lang avstand der de henger over bordet og diskuterer høylytt og fnisende. Som tre sterke solstråler blir Ingerid nærmest blendet av de sammen med motlyset fra de store panoramavinduene. Selv om hun er helt nære vennene nå, føles avstanden mellom dem likevel enorm.

”Hvordan var kurset i helgen? Var det bra? Hvordan var det å bli kjent med looserne?”, spør Sara og fniser mot Silje. Det er tydelig at de har snakket om hvor tåpelige de syntes kurset og kursdeltagerne virket. Ingerid kjenner irritasjonen over baksnakking og fordomsfullhet boble innunder huden i det hun sier:
”Det gav faktisk veldig mye! Dere tror kanskje dere vet svaret på alt, men det er ikke sikkert dere har gransket dere selv godt nok til å vite om dere virkelig har det så bra. Jeg tror ikke noe på den lykkelige fasaden dere opprettholder hele tiden. Det virker falskt! Dere har nok noen spøkelser i skapet dere også, som dere kanskje ikke engang vet om!”, kommer det skarpt ut av henne. Stemningen endres raskt fra sol til tordenvær.

”Har det klikket for deg, eller?”, svarer Sara surt tilbake og nikker Silje med seg i det hun reiser seg og går fra bordet.
Ingerid blir stående igjen alene. Hun kjenner de overraskende og strenge blikkene fra de andre bordene i ryggen og kjenner en fiendtlig utilpasshet. Noen sosiale grenser er blitt overtråkket, og nå truer ulvene henne vekk fra flokken. Ikke en eneste en kommer bort med sympati eller medfølelse. Ikke en eneste en gir henne et vennlig smil. Ikke en eneste en tør, vil, kan eller vet å reagere på en annen måte enn resten av gjengen, og hun vet hun nå befinner seg alene. Helt alene i et ingenmannsland av ukjente følelser og veivalg.

Ingerid tar sekken sin og går mot lesesalen. Tårene presser bak øynene og i kroppen raser følelser av sinne, svik og skam. Med nedsunkent ansikt og holdning går hun mot plassen hun delvis har holdt av hele semesteret, og legger en og en av jussbøkene sine ned i sekken. De faller som mursteiner oppå hverandre. Hun bryr seg ikke om å stable dem pent, men ønsker bare å komme seg vekk derfra så fort hun kan før hun blir konfrontert med flere og mer dramatiske ydmykelser.

Hvorfor kunne hun ikke holdt kjeft? Hvorfor måtte hun provosere de andre så hardt at hun nå var utstøtt? Hadde det kanskje klikket for henne? Var hun blitt utsatt for noe form for hjernevasking hun selv ikke var klar over? Kanskje det var noe galt med henne. Skamfull forsvinner hun vekk fra Dragefjellet og skynder seg så fort hun kan inn i sin trygge hule hvor hun lander hardt mot puten i sengen og begynner å storgråte av forvirring og ensomhet.

…fortsettelse følger…

Jenny Lane

New_Vision