13 Jan

Side 46-48: En Varm Klem

klem

”Det høres komplisert og vanskelig ut”, svarer Ingerid skeptisk og tenker på situasjonen tidligere med venninnene og hvor fort ordene bare datt ut av munnen på henne i forsvar.
”Det høres kanskje vanskelig ut nå, men med øvelsene du har lært vil du se at litt etter litt vil muskelen vi kaller bevissthet ekspandere og på en måte skru ned tempoet for deg. Det blir som om du nesten skulle ha trykket på en slow-motion knapp. Tiden vil virke som om den strekker seg, som om den skulle vært tøyelig nesten!, forklarer Per og humrer ved tanken. Med lysende og ivrige øyne fortsetter han:
”I den slow-motion tiden vil du etter hvert oppdage flere nivåer av informasjon.” Ingerid gir han et morsk og bekymret uttrykk.
”Ikke se på det sånn, da!”, sier han lekent mot henne og dytter henne lett på skulderen.
”Se det heller som et spennende univers du skal oppdage. Finn eventyrlysten i deg, den som er full av nysgjerrighet og iver og som kaster seg ut i det dype hav på leting etter gull og diamanter.”, sier Per med sin mest dramatiske teaterstemme helt i tråd med de overdådige kostymene på kunstbildene bak han. Ingerid ler og kjenner seg lettet over å ha noen å snakke med som er kommet et lite stykke videre på den veien hun så vidt har begynt å snuse på.
”Hva fikk deg til å begynne å meditere?”, spør Ingerid og ser nysgjerrig opp på han i det servitøren kommer med to store kopper med varm sjokolade og krem.
”Mmmm”, svarer Per og ser ned mot koppen foran han. Han tar en slurk av kakaoen og med krembart svarer han:
”Nå skal du høre her…” med en komediestemme som får de begge til å fnise og le. ”Sorry, jeg klarer bare ikke å være alvorlig så lenge av gangen”, svarer han og ler unnskyldende.

Så blir han alvorlig og begynner sin historie:
”For en liten stund tilbake døden faren min”, begynner han forsiktig.
Ingerid ser medlidende på han med triste øyne.
”Nei, det var ikke så trist det altså. Eller. Det var faktisk det som var trist for meg. Nettopp det at jeg ikke følte den store sorgen”, legger han til.
”Man skal jo liksom kjenne en stor sorg når et familiemedlem dør, men jeg kjente altså ikke det. Det føltes nesten ut som om det kunne vært hvem som helst som døde”, forteller han og stopper i en liten tankepause.
”Var dere ikke så nær hverandre?”, spør Ingerid forsiktig litt redd for at samtalen skal ende i tårer. Hun snur seg rundt og puster litt lettet ut over at det ikke er så mange i lokalet.
”Vi både var nær og ikke nær samtidig. Det vil si.. Jeg tror at vi hadde et ganske normalt forhold. Jeg så han vel fire-fem ganger i året, og vi pratet jo litt hver gang. Men han var jo aldri den pratsomme typen. Stilte aldri noen spørsmål. Jeg tror han var litt redd for å spørre om noe som kunne tas ille opp. Og så tror jeg at han egentlig aldri klarte å akseptere legningen min. Det ble for fremmed for han, tror jeg”, sier Per tankefullt som om han fortsatt leter etter å forstå.

Ingerid nikker forståelsesfullt til han. Etter en kort stillhet fortsetter han.
”Det var i hvert fall det som fikk meg til å ta kontakt med en terapeut som anbefalte noen meditasjonskurs. Siden den gang har jeg gått på flere kurs. I begynnelsen gjorde jeg det mest for å forsøke å forstå faren min og så meg selv, men etter hvert kjente jeg at ordene begynte å bli overflødige og at en indre ro tok plass i stedet. Jeg så at jeg kunne grave og grave i et forsøk på å forstå, men at gravingen kunne pågå i evigheter og gi nye svar og nye vinklinger hver gang. Og ut av den realiseringen kom svaret til meg. Jeg kunne lete og lete hvis jeg ville, etter ord som kunne gi meg svar, men likevel ville det aldri tilfredsstille tørsten i meg. For det jeg virkelig søker er dypere enn ord”, avslutter han og smiler varmt til Ingerid.

Ingerid vet ikke helt hva hun skal svare. Det blir stille mens ordene hans synker inn. Hun vet ikke helt om hun får helt taket på hva han sier. Litt forvirret spør hun:
”Hva er det med den roen?”
”Åh, hvis ikke du har kjent på den, så må den oppleves.”, forklarer Per mykt og forståelsesfullt.
”Det er forresten en ting du bør vite som de ikke snakket om på kurset. Det er to forskjellige grunnopplevelser av stillhet. Den ene er en kald opplevelse. Som om tiden skulle vært frosset til is. Denne stillheten betegnes ofte som sjokk. Ut av kroppen følelse. Som om man forsvinner inn i et sort hull som suger til seg alt liv. Tomhet uten liv, om du vil”, sier han og trekker inn pusten.
”Og så har du den andre opplevelsen av stillhet som er varm. Ekspanderende og full. Som en varm omfavnelse av morskjærlighet. Nærende. En stillhet som kjennes godt ut i hele kroppen, og som man har lyst til å bli værende i. Som er tilstedeværende.” forklarer Per som om han nyter en klem for hver eneste setning han sier. Han gransker ansiktet til Ingerid for å se om hun henger med.
”Hvis du er usikker på om du beveger deg i riktig retning, finnes det en enkel teknikk som justerer deg på rett vei umiddelbart. Det er så enkelt som å smile.”, sier han og ler mens han rekker ut hånden til servitøren for å spørre om regningen.

”Jeg tror jeg fikk en liten smakebit av det på kurset vi var på”, sier Ingerid litt usikkert.
”Det var i hvert fall noen små sekunder hvor jeg følte at det var en enorm stillhet som fylte rommet”, fortsetter Ingerid.
”Ja, da er du på vei”, svarer Per og smiler.
”Når du først har fått smaken på det, vil tørsten etter mer drive deg videre”, legger han til og tørker seg om munnen etter å ha tatt en stor munnfull av kakaoen som begynner å bli kald.
”Drive meg videre hvor da?”, spør Ingerid forundret.
”Det er det ingen som vet”, svarer han lurt og blunker med den ene øyet.
”Jeg skal forresten på en konsert med noen venner i kveld. Har du lyst til å være med?”, spør han og betaler regningen som er kommet på bordet.
”Ja, det kan jeg vel”, svarer Ingerid og minnes planene hun egentlig hadde i kveld sammen med Sara og Silje. De kom det nok definitivt ikke til å bli noe av etter hendelsen i kantinen tidligere, tenker hun.
”Hvem er det som spiller?”, spør hun nysgjerrig og tar på seg ytterjakken.
”Deva Premal & Miten heter de”, svarer han på vei ut døren til Barfot.
”De synger og spiller gamle, indiske mantraer på en ny, mer moderne måte. Det er vanskelig å forklare. Igjen, det kan bare oppleves!”, sier han og ler hjertelig.
”Ok, jeg blir med!”, svarer hun smilende tilbake og gir han en lang klem. De blir igjen stående noen sekunder, og Ingerid kjenner hun allerede begynner å like disse lange klemmene. Det gir tid til å ta inn den andre personen og virkelig kjenne på varmen og de gode følelsene mellom dem.
”Da sees vi på Logen Teater kl. 20”, sier han til henne i det han snur seg og går tilbake til blomsterbutikken.

… fortsettelse følger…

Jenny Lane