17 Jan

Kapittel 8: Side 49-50: Jeger, Byttedyr og Trekant

champis

Kapittel 8
Petter skrur opp musikken i den hvite Range Rover Evoque’n. Hele bilen fylles med Flo Rida og Sia’s stemme som skriker: ”Hey, I heard you were a wild one”. Stemningen øker raskt, og jentene synger med fra baksetet.
“Oooooh ooooh ooh”, stemmer de i.
De svinger inn på Tjuvholmen, parkerer og stormer mot Bølgen & Moi for å nyte edle dråper, god mat og solnedgang. De kaprer et at de store langbordene på utsiden, og Per Olav er rask til å bestille et par flasker champagne og noen halvlitere med øl. Stedet syder av tilsynelatende vellykkede mennesker med mørke solbriller og dyre merkeklær. Jentenes sporty antrekk for enda mer oppmerksomhet når guttene begynner å få litt alkohol innabords, og Per Olav vet å holde glassene deres fulle av champagne til enhver tid der han sitter midt i mellom Silje og Elise. Hendene hans beveger seg stadig vekk oppover lårene på både Silje og Elise. Er en av jentene opptatt i en samtale med en av de andre guttene, snur han seg raskt mot den andre. Oppmerksomheten hans vandrer fra den ene til den andre og tilbake i en runddans, og litt etter litt i takt med antall glass champagne, feststemning og humør begynner begge å gjengjelde kjærtegnene hans under bordet. Når de beveger seg noen skritt bortover til BAR, har han en arm godt rundt begges hofter. Både Elise og Silje nyter oppmerksomheten hans og ser ikke ut til å bry seg om å dele inntil shotglassene kommer på bordet nok en gang. Per Olav begynner å miste taket, og før han vet ordet av det konkurrerer Elise og Silje høylytt om hans gunst. Han ser på begge og flirer av hvor sexy han syntes de er når de krangler. Til slutt avbryter han.

”Jeg liker dere begge to jeg. Hva med en trekant?”, spør han lekende.
Det blir stille mellom dem, og spørsmålet blir hengende igjen i luften. Jentene gransker hverandre med sløve blikk og boblende rus. Var det ment som en spøk, eller mente han alvor, undrer Elise og ser bort på Per Olav. Han smiler tilfreds tilbake med en kroppsholdning som tilsier at han mener hvert ord. Den lidenskapelige ilden som hun ble kjent med i går, er tilbake igjen. Men det lysende begjæret i øynene hans er denne gangen også rettet mot hennes venninne. Likevel ser hun at det er like mye rettet mot henne. Hun kan ikke ha vært helt dårlig i sengen hvis han er villig til å fortsette, tenker hun. Samtidig ergres hun litt over at han også begjærer venninnen. En mann liker å jakte, tenker hun. Og siden han allerede hadde henne som bytte i går, blir nok valget i kveld å akseptere forslaget hans om trekant, eller finne seg i at han heller ønsker venninnen. Plutselig var det ikke lenger en konkurranse mellom henne og Silje, men heller et spørsmål om hun ville være med på leken eller ei. I lyset av de siste tankene bestemmer Elise seg for at hun ikke gir opp så lett, og begynner å gapskratte for å løse opp spenningen og hive ballen over til Silje. Vil hun kaste vekk forslaget om trekant og ta det som en spøk, eller vil hun akseptere? I bakgrunnen dundrer bass og eggende rytmer til Usher stemme der han synger ”If you want to scream, yeah, let me know and I’ll take you there”.

… fortsettelse følger…

Jenny Lane

 

13 Jan

Side 46-48: En Varm Klem

klem

”Det høres komplisert og vanskelig ut”, svarer Ingerid skeptisk og tenker på situasjonen tidligere med venninnene og hvor fort ordene bare datt ut av munnen på henne i forsvar.
”Det høres kanskje vanskelig ut nå, men med øvelsene du har lært vil du se at litt etter litt vil muskelen vi kaller bevissthet ekspandere og på en måte skru ned tempoet for deg. Det blir som om du nesten skulle ha trykket på en slow-motion knapp. Tiden vil virke som om den strekker seg, som om den skulle vært tøyelig nesten!, forklarer Per og humrer ved tanken. Med lysende og ivrige øyne fortsetter han:
”I den slow-motion tiden vil du etter hvert oppdage flere nivåer av informasjon.” Ingerid gir han et morsk og bekymret uttrykk.
”Ikke se på det sånn, da!”, sier han lekent mot henne og dytter henne lett på skulderen.
”Se det heller som et spennende univers du skal oppdage. Finn eventyrlysten i deg, den som er full av nysgjerrighet og iver og som kaster seg ut i det dype hav på leting etter gull og diamanter.”, sier Per med sin mest dramatiske teaterstemme helt i tråd med de overdådige kostymene på kunstbildene bak han. Ingerid ler og kjenner seg lettet over å ha noen å snakke med som er kommet et lite stykke videre på den veien hun så vidt har begynt å snuse på.
”Hva fikk deg til å begynne å meditere?”, spør Ingerid og ser nysgjerrig opp på han i det servitøren kommer med to store kopper med varm sjokolade og krem.
”Mmmm”, svarer Per og ser ned mot koppen foran han. Han tar en slurk av kakaoen og med krembart svarer han:
”Nå skal du høre her…” med en komediestemme som får de begge til å fnise og le. ”Sorry, jeg klarer bare ikke å være alvorlig så lenge av gangen”, svarer han og ler unnskyldende.

Så blir han alvorlig og begynner sin historie:
”For en liten stund tilbake døden faren min”, begynner han forsiktig.
Ingerid ser medlidende på han med triste øyne.
”Nei, det var ikke så trist det altså. Eller. Det var faktisk det som var trist for meg. Nettopp det at jeg ikke følte den store sorgen”, legger han til.
”Man skal jo liksom kjenne en stor sorg når et familiemedlem dør, men jeg kjente altså ikke det. Det føltes nesten ut som om det kunne vært hvem som helst som døde”, forteller han og stopper i en liten tankepause.
”Var dere ikke så nær hverandre?”, spør Ingerid forsiktig litt redd for at samtalen skal ende i tårer. Hun snur seg rundt og puster litt lettet ut over at det ikke er så mange i lokalet.
”Vi både var nær og ikke nær samtidig. Det vil si.. Jeg tror at vi hadde et ganske normalt forhold. Jeg så han vel fire-fem ganger i året, og vi pratet jo litt hver gang. Men han var jo aldri den pratsomme typen. Stilte aldri noen spørsmål. Jeg tror han var litt redd for å spørre om noe som kunne tas ille opp. Og så tror jeg at han egentlig aldri klarte å akseptere legningen min. Det ble for fremmed for han, tror jeg”, sier Per tankefullt som om han fortsatt leter etter å forstå.

Ingerid nikker forståelsesfullt til han. Etter en kort stillhet fortsetter han.
”Det var i hvert fall det som fikk meg til å ta kontakt med en terapeut som anbefalte noen meditasjonskurs. Siden den gang har jeg gått på flere kurs. I begynnelsen gjorde jeg det mest for å forsøke å forstå faren min og så meg selv, men etter hvert kjente jeg at ordene begynte å bli overflødige og at en indre ro tok plass i stedet. Jeg så at jeg kunne grave og grave i et forsøk på å forstå, men at gravingen kunne pågå i evigheter og gi nye svar og nye vinklinger hver gang. Og ut av den realiseringen kom svaret til meg. Jeg kunne lete og lete hvis jeg ville, etter ord som kunne gi meg svar, men likevel ville det aldri tilfredsstille tørsten i meg. For det jeg virkelig søker er dypere enn ord”, avslutter han og smiler varmt til Ingerid.

Ingerid vet ikke helt hva hun skal svare. Det blir stille mens ordene hans synker inn. Hun vet ikke helt om hun får helt taket på hva han sier. Litt forvirret spør hun:
”Hva er det med den roen?”
”Åh, hvis ikke du har kjent på den, så må den oppleves.”, forklarer Per mykt og forståelsesfullt.
”Det er forresten en ting du bør vite som de ikke snakket om på kurset. Det er to forskjellige grunnopplevelser av stillhet. Den ene er en kald opplevelse. Som om tiden skulle vært frosset til is. Denne stillheten betegnes ofte som sjokk. Ut av kroppen følelse. Som om man forsvinner inn i et sort hull som suger til seg alt liv. Tomhet uten liv, om du vil”, sier han og trekker inn pusten.
”Og så har du den andre opplevelsen av stillhet som er varm. Ekspanderende og full. Som en varm omfavnelse av morskjærlighet. Nærende. En stillhet som kjennes godt ut i hele kroppen, og som man har lyst til å bli værende i. Som er tilstedeværende.” forklarer Per som om han nyter en klem for hver eneste setning han sier. Han gransker ansiktet til Ingerid for å se om hun henger med.
”Hvis du er usikker på om du beveger deg i riktig retning, finnes det en enkel teknikk som justerer deg på rett vei umiddelbart. Det er så enkelt som å smile.”, sier han og ler mens han rekker ut hånden til servitøren for å spørre om regningen.

”Jeg tror jeg fikk en liten smakebit av det på kurset vi var på”, sier Ingerid litt usikkert.
”Det var i hvert fall noen små sekunder hvor jeg følte at det var en enorm stillhet som fylte rommet”, fortsetter Ingerid.
”Ja, da er du på vei”, svarer Per og smiler.
”Når du først har fått smaken på det, vil tørsten etter mer drive deg videre”, legger han til og tørker seg om munnen etter å ha tatt en stor munnfull av kakaoen som begynner å bli kald.
”Drive meg videre hvor da?”, spør Ingerid forundret.
”Det er det ingen som vet”, svarer han lurt og blunker med den ene øyet.
”Jeg skal forresten på en konsert med noen venner i kveld. Har du lyst til å være med?”, spør han og betaler regningen som er kommet på bordet.
”Ja, det kan jeg vel”, svarer Ingerid og minnes planene hun egentlig hadde i kveld sammen med Sara og Silje. De kom det nok definitivt ikke til å bli noe av etter hendelsen i kantinen tidligere, tenker hun.
”Hvem er det som spiller?”, spør hun nysgjerrig og tar på seg ytterjakken.
”Deva Premal & Miten heter de”, svarer han på vei ut døren til Barfot.
”De synger og spiller gamle, indiske mantraer på en ny, mer moderne måte. Det er vanskelig å forklare. Igjen, det kan bare oppleves!”, sier han og ler hjertelig.
”Ok, jeg blir med!”, svarer hun smilende tilbake og gir han en lang klem. De blir igjen stående noen sekunder, og Ingerid kjenner hun allerede begynner å like disse lange klemmene. Det gir tid til å ta inn den andre personen og virkelig kjenne på varmen og de gode følelsene mellom dem.
”Da sees vi på Logen Teater kl. 20”, sier han til henne i det han snur seg og går tilbake til blomsterbutikken.

… fortsettelse følger…

Jenny Lane

11 Jan

Side 43-45: Et Hav Av Valgmuligheter

count

Kapittel 7
”Hallo du er nå kommet til Per Hallsteinsgjerde. Hva kan jeg hjelpe deg med i dag?”.
Per stemme er som balsam mot Ingerids ører der han svarer lett, vennlig og fornøyd.
”Hei Per, det er Ingerid fra kurset”, sier Ingerid med telefonen tett inntil øret.
”Heeeiiii Ingerid! Hvordan går det med deg?”, svarer Per tilbake og drar ekstra lenge på hei-et så man nesten kan høre at smilet brer seg fra øre til øre. Ingerid kjenner varmen bre seg i hele kroppen og får nesten lyst til å begynne å gråte igjen. Hva er det som skjer med henne om dagen? Humørsvingningene går opp og ned som om hun skulle vært i overgangsalderen.
”Jeg trenger noen å prate med som kanskje forstår hvordan jeg har det”, fortsetter Ingerid og kjenner gråten i halsen. ”Ååh…”, svarer Per med medfølende stemme.
”Møt meg her i blomsterbutikken, så går vi og tar en kaffe et sted.”, fortsetter han.

Per’s blomsterbutikk ligger i en sidegate av Torgalmenningen. Fasaden er dekorert i fransk landstil med ornamenter i grå murpuss. Utover fortauet står slitte trekasser med vakre rosa Hortensiaer og lilla Lavendel. Per ser henne gjennom vinduet og signaliserer at han kommer ut for å møte henne. Det regner lett som det ofte gjør i Bergen, og Ingerid surrer et sennepsgult skjerf strammere om halsen og sparker beina sammen for å ikke fryse for mye i høstværet. Per kommer ut døren og smyger seg tett inntil Ingerid under paraplyen hennes, tar et godt grep om livet hennes og sier:
”Kom så stikker vi et sted og tar en varm, kopp sjokolade. Det fortjener vi nå i dette været!”. Stemmen hans er lys og ledig, varm og lett. Like lett som dagen er tung for Ingerid, men det er nettopp det hun trenger nå. Noen som kan stå helt utenfor i sin egen rosa boble, og løfte henne litt opp og frem. Av det lille hun har lært Per og kjenne, virker det som om han er den rette til det. Og så langt skuffer han ikke. Per ser på henne under paraplyen med varme smil og knuger henne stadig vekk tett inntil seg. Det er så herlig med Per, for hun vet at det bare er et hav av vennlighet og ikke noe mer. Hadde han vært en heteroseksuell mann hadde hun nok begynt å tolke kroppsignalene i feil retning, men med viten om at han er skjev gjør at de begge bare kan slappe av og heller overøse hverandre med søte ord og kjærtegn uten dobbel-forstand  Eller rettere sagt, Per kan overøse Ingerid. Det går ikke så mye den andre veien enda, men det ser ikke Per ut til å bry seg om. Han stråler like herlig av en lystig livsenergi som bare oser ut av han uten at han trenger å ofre det en tanke.

”Jeg skulle ønske jeg kunne være like komfortabel og livsglad som deg”, innrømmer Ingerid til Per under paraplyen.
”Det kommer du nok også til å bli igjen, kjære deg. Det kreves litt innsats hver dag. Hvis du ser på hjernen din som en muskel, så kan du begynne med å gi deg selv litt medfølelse og tid. A: Du har nettopp oppdaget at det er en muskel, og B: du har nettopp lært noen øvelser. Legg deg litt i trening hver dag, så skal du se at tåken letter litt og litt for hver dag som går”, fortsetter Per som om han skulle vært hennes treningsekspert. Ingerid vet han refererer til øvelsene fra kurset, men syntes likevel det er vanskelig og abstrakt.
”Jeg er ikke sikker på at jeg får det til så bra. Hva om jeg bare fortsetter slik jeg gjør det nå også gjør jeg det feil og så virker det ikke i det hele tatt. Hvordan vet jeg at det funker?”, spør Ingerid og kjenner frustrasjonen bak hvert eneste ord.
”Så lenge du gjør som den første oppgaven tilsier ved å gå tilbake til å bare fokusere på pusten, så vil du etter hvert oppdage at du litt etter litt klarer å holde fokuset lengre og lengre. Det er det første konkrete beviset. Andre ting du vil merke det på, som er litt vanskeligere å se, er at du kanskje vil begynne å oppdage en bevissthet i bakgrunnen hvis du blir presset i et utfordrende situasjon.”, forklarer Per i det han åpner døren for henne til Barfot. De rister paraply og ytterklær i den lille yttergangen før de går videre inn i en lunt dekorert restaurant med benker i beige skinn og mursteinsvegger. Noen stramme barkrakker i sort og metall mot de slitte murveggene gir et hipt, urbant miljø og indikerer en inspirasjon fra New York. De finner et ledig bord med skinnbenk.

”Hva mente du med det siste du sa på utsiden?”, spør Ingerid og leder samtalen tilbake.
”Det med bevisstheten i bakgrunnen i en presset situasjon?”, spør han bekreftende og Ingerid nikker mens hun setter seg komfortabelt til rette i den myke skinnsofaen. Per setter seg ned på den andre enden av sofaen, bestiller to kakaoer fra servitøren og fortsetter:
”La oss si at en person anklager deg for noe du ikke har gjort. Den vanlige måten å reagere på ville kanskje vært å høylytt forsvare seg med all sin makt og argumenter. Det du kanskje vil oppdage etter hvert er at i det millisekundet, rett før du skal til å gå i forsvar, vil det plutselig dukke opp noen valgmuligheter foran deg. Plutselig vil du kanskje oppdage at det er andre måter å reagerer på, andre ting du kan si, andre måter å uttrykke stemmen på, kroppen på. Det vil åpne seg en verden av muligheter fra et annet sted du kanskje ikke er i kontakt med nå. Og når du ser andre måter å respondere på, har du plutselig et valg. Du kan enten velge å reagere på den du er vant til å gjøre, eller du kan prøve noe nytt.” Per gransker ansiktet til Ingerid nøye for å se om hun henger med. Ingerid nikker men ikke helt overbevisende.

”Da jeg var liten, hadde jeg veldig kort lunte og fyrte av sint som en okse for veldig små ting”, fortsetter Per og ler litt av minnet om seg selv.
”Da pleide alltid min mor å si til meg: Prøv og tell til ti Per neste gang de mobber deg”, forteller han med samme lystighet i stemmen.
”Innbakt i det lille, uskyldige rådet som så mange er vant til å gi og motta, ligger kjernen til det jeg snakker om. Prøv å følge med neste gang du blir presset og se om du klarer å vente ett millisekund…” sier han og trekker pusten inn høyt før han fortsetter:
”…og se en annen måte å takle situasjonen på”, avslutter han og puster ut igjen med samme intensitet.

… fortsettelse følger…

Jenny Lane

09 Jan

Side 40-42: Het kamp

cheerleaders

Guttene er allerede i gang med oppvarmingen når jentene møter opp. Sara vinker til Per Olav som løper mot de så fort han får øye på dem.
”Fikk dere tak i noe fint?”, spør han og smiler bredt, tydelig glad over å se de.
”Ja, det gjorde vi!”, svarer fornøyd, og fortsetter
”Er det en garderobe her vi kan skifte i?”
”Dere kan nok skifte i garderoben vår siden vi alle er i gang med oppvarmingen allerede,” sier han og peker mot bygningen ved siden av banene.

Jentene nærmest løper bort, og stormer inn døren. Til deres forskrekkelse åpner de feil garderobe dør og havner ansikt til ansikt med de lettkledde medisinstudentene. Unge, veltrente kropper lyser opp som solstråler i et vindu og blender de sjenerte blikkene til jentene.
”Oj, unnskyld”, sier de stotrende i kor og lukker fort igjen døren før noen av guttene rakk å snu seg.
Fnisende går de mot den andre garderoben og kommenterer hviskende hvor heite de syntes guttene var. De låser døren til garderoben i tilfelle noen av guttene pønsker på å ta hevn. På de slitte trebenkene ligger gutteklær strødd utover, og rundt omkring står sko og halvåpne bagger. For å få plass til sine egne ting blir de nødt til å skyve noen av guttenes klær til siden mens de pønsker ut hvem som eier de forskjellige klærne. De gjør det nærmest til en konkurranse der de tar tak i det ene plagget etter det andre. Etter noen runder våger de seg til og med til å ta tak i genserne og lukte på dem før de gjetter hvem de tilhører. Oppspiltheten stiger og stiger, og når de endelig er klare til å skifte til sine egne antrekk har de glemt guttene i den andre garderoben. De skravler i vei og kler av seg plagg for plagg, uvitende om at flere av guttene står i dusjen og smugtitter. Når de til slutt står halvnakne i de små underbuksene klare til å kle på seg igjen, blir en av guttene dyttet innover i garderoben mens guttelatteren runger ut i dusjområdet. I full panikk forsøker jentene å dekke seg til, men føler seg likevel overrumplet og flaue. Med en litt snerpete og sint stemme beordrer Silje de ut av garderoben.
”Så barnslige dere er!”, legger hun til mens de skynder å kle på seg.
Men innerst inne syntes de alle tre jentene at hendelsen bare gav de enda et forsprang i å bryte konsentrasjon til guttene under kampen etterpå.

Jentene løper mot banen i sine sporty og sexy cheerleader antrekk som om de skulle vært klippet ut av en musikkvideo. De er alle tre omtrent like høye, og med langt, blondt hår, pent oppsatt i hestehaler. I tillegg til like klær og sko, har de også tatt på seg store, glamorøse solbriller og lagt på noen ekstra lag med lipgloss. Flere av guttene fra begge lagene stopper opp og blir stående å stirre når de nærmer seg. Jentene soler seg i glansen og spiller videre på den med noen fnisete heiarop de har øvd på i koordinasjon med litt hoftevrikking og duske risting. Per Olav og Petter plystrer høyt og klapper av full iver når de er ferdige med heiaropene. Stoltheten deres er til å ta og føle på der de skubber til hverandre og ser mot medisinguttene med lure, djevelske øyne.

Jentene koser seg i sitt teatralske hjørne under hele kampen, og flørter vilt med alle guttene fra begge lagene. Det mangler ikke på oppmerksomhet og flatterende blikk der de sprader frem og tilbake som lekre sukkertøy bak i et vindu. Vel vernet av dagslyset og fotballkampen, kjører de fullt ut med sin sensualitet og spiller guttene opp mot hverandre i en kamp mellom fiendtlighet mot hverandre og beskyttelse av jentene. Fotballkampen øker i intensitet, og konkurranseinstinktet bygger seg opp mer og mer med hver muskel som flekses, hver nærkamp som kjempes og hvert mål som scores. Adrenalinet og testoseronet skyter til værs da en av medisinstudentene slenger ut:
”Dere kan beholde de jævla horene deres for dere selv!”

”Hva sa du?!”, roper Per Olav illsint, bykser mot han som en overtent okse og dytter han så kraftig i skuldrene at den lille, spinkle medisinstudenten faller bakover. Flere av lagkameratene tenner på alle pluggene og kaster seg inn i krangelen, og før noen rekker å ta til fatning er det plutselig en slåsskamp mellom lagene på gang ute på banen. Dommeren blåser febrilsk i fløyta, men til ingen nytte. Flere av guttene er i tottene på hverandre, og selv de som forsøker å hindre de andre blir slått og dratt inn i kampen. Det er fullstendig kaos på banen, og jentene blir stående bekymret på sidelinjen og måpe. Omsider klarer noen av guttene å skille de fleste fra hverandre nok til at slagene stopper og de får roet seg ned. Flere av guttene på hvert lag står og holder håndklær og papir mot blodige neser, og noen av guttene begynner å gå mot garderoben. Stemningen er intenst amper, og fiendtlige blikk kastes mellom både guttene og jentene. Sara forsøker å bryte isen og går mot Per Olav og spør medlidende:
”Går det bra?”, mens hun forsiktig prøver å møte blikket hans der han kikker ned på det rød flekkete papiret i hendene.
”Ja da”, svarer han og tørker vekk litt mer blod fra nesen.
”Hva var det som skjedde? Var det noen som sa noe?”, spør hun lavt med myke øyne.
Per Olav møter blikket hennes, men ser raskt vekk igjen.
”Bare noen idiotkommentarer jeg ikke skulle brydd meg om”, svarer han av fektende.

”Vi kan ikke la dette ødelegge feststemningen vi hadde på gang! La oss ta en pils et sted. Dere jentene kan bare gå sånn, kan dere ikke? Så tar vi guttene en rask dusj og kommer oss av gårde”, sier han høyt og nikker mot lagkameratene i nærheten.

… fortsettelse følger…

Jenny Lane

22 Dec

Side 37-39: Leker med ilden

stockings

Kapittel 6
Elise våkner opp litt desorientert før hun skimter Per Olav ved siden av henne og begynner sakte å minnes kvelden i forveien. Hun blir liggende å stirre opp i taket, granskende rundt i sitt eget hode etter puslebrikkene som kan sette det hele sammen. Foreløpig husker hun kun stykkevis. Som en trailer for en kinofilm. Hun rekker ikke å tenke så lenge før hun kjenner varme kyss langs skulderen. Overrasket og litt skremt snur hun seg raskt til siden og møter det sensuelle, intense blikket til Per Olav.

”Heisan!”, sier han med litt klein, barnslig stemme og lener seg litt lengre inn mot kroppen hennes og fortsetter å kysse rundt skuldrene og inn mot brystet.
”Hei!”, svarer hun tilbake litt usikker på om hun skal gjengjelde eller ikke. I edru tilstand virker ikke spenningen like sterk, men hva skal hun ellers gjøre? Reise seg markant opp av sengen og gå? Jentene hadde jo avtalt å være der en hel helg. Hun vil nødig forårsake dårlige vibber i huset. Dessuten ble jo avgjørelsen allerede tatt i går kveld da de konsumerte hverandre med heftig, lidenskapelig begjær. Å gjøre det en gang til kunne vel neppe skade noen, tenker hun mens hun snur seg rundt og borer stumpen inn mot hans harde manndom. Han responderer raskt og ettersom han ligger litt lenger foran henne i løypa, presser han seg inn dørporten som bare så vidt står på gløtt. Det kjennes nesten som sandpapir der han tvinger seg inn, og hun kniper leppene sammen for å ikke hyle. Heldigvis trenger han ikke trykke mer enn fire ganger før døren åpnes og han slipper inn. Full av iver kjører han i vei i et forrykende tempo mens han holder tak med den ene hånden på hoften hennes og den andre på hodet. Kroppen hennes slenges frem og tilbake som en vaskefille og hun stønner for å late som om hun nyter det, selv om hun egentlig føler seg forvirret. For bare noen sekunder tidligere hadde hun ligget rolig og stirret opp i taket, mens nå var hun som en bamse som holdt på å bli ristet i filler. Men det er for sent å komme seg ut av dette nå, tenker hun.
”Skaden er allerede gjort, så da er det bare å nyte det som er igjen”, sier hun til seg selv mens hun forsøker å la fokuset gli ned til det varme våte. Likevel orker hun ikke tanken på å se ansiktet hans, og gjengjelder i stedet begjæret ved å øke tempo på hoftene. Han reagerer øyeblikkelig, strekker seg raskt mot toppen og når klimaks noen få sekunder senere. Endelig ferdig, tenker hun i det han snur seg vekk fra henne, ruller over på ryggen og stønner et lettet sukk mens hun blir liggende sammenkrøket i fosterstilling.

På kjøkkenet står Sara og Silje og leter febrilsk i skapene etter alt de ønsker å sette frem på bordet for å skape en hyggelig dagen-derpå frokost. Rundt omkring i stuen ligger det fortsatt noen gutter henslengt i halvsøvne på de ulike sofaene. De to jentene tusler lett fnisende om hverandre der de tisker og hvisker om gårsdagens hendelser. Elise rister av seg de ekle følelsene fra morgenstunden med Per Olav, suger inn energien fra jentene, tar på seg søte-masken og hiver seg inn i leken.

”God morgen!”, sier hun lett med et sjenert, lurt smil som de alle vet hva betyr.
”Aaah!”, utbryter Sara og peker på henne med det samme lure smilet i øynene. Hun nærmest løper bort og gir henne en klem.
”Hvordan var det?”, spør Silje med lav, hviskende stemme skulende bort på sofaene med de sovende guttene på.
”Hot n’ Sexy!”, svarer Elise triumferende og ler sammen med de to venninnene. Per Olav trasker rolig inn på kjøkkenet i avslappede joggebukser og en t-skjorte og spør lurt:
”Hva er det dere jentene ler av da?”.
”Ingenting!”, svarer Elise og søker samhørighet med Sara og Silje som bekreftende rister på hodet mot Per Olav etterfulgt av lure smil og blunkende øyer seg i mellom. Per Olav smiler lurt tilbake og går mot guttene på sofaene for å vekke de. Full av oppblåst selvtillit og fandenivoldsk lekenhet, tar han en brutal oppvekkelsesmetode i bruk. Han fisker frem iPhonen sin fra joggebuksen, skrur maks volum på høyttalerne i stuen, finner frem til en sang på Spotify og trykker play. Ut av stillheten drønner Skrillex’s ”Kyoto” og guttene nærmest hopper opp av sofaen.
”What the fuck!”, roper en av kameratene ut i sinne og irritasjon.
Per Olav ler rått og snur seg mot jentene for å sjekke temperaturen på ”tøffing-termometeret”. Jentenes kropper lener seg både forover og bakover og ansiktene er vidåpne i gapskratting. Ti av ti, tenker Per Olav stolt og fortsetter leken og kjekkingen med guttene.

”Blir dere med til Tullinløkka i dag? Vi kunne trenge noen cheerleaders til treningskampen mot legestudentene”, spør Per Olav og ser bort på jentene mens han dulter Petter lekent i skulderen.
”Ja, still opp med dusker og hele sulamitten! Hadde vært eid om dere hadde klart å distrahere medisin-gutta!”, sier Petter med stor entusiasme.
”Ja, det skal vi nok klare, eller hva jenter?!”, svarer Sara og ser lurt på Silje og Elise som nikker tilbake. Utenfor stråler solen varmt i det friske sensommer været.
”Da må vi bare ta en kort shoppingtur først for å få tak i noen korte miniskjørt og matchende topper”, legger Silje til og blunker til Petter.
”Fett!”, svarer Petter tilbake med smale, granskende øyne. Det syntes lang vei at han allerede fantaserer om hvor hotte de tre lekre damene foran han kommer til å se ut i det sportslige, sexy antrekket.

Etter en rask tur i noen få butikker, har jentene funnet sine antrekk for dagen. På overkroppen har de valgt ut trange, hvite tanktops med sorte pushup bh’r skimtende igjennom. Deretter korte tennisskjørt med sorte og hvite striper, og til slutt svarte knestrømper i hvite og svarte høyhælte Nike Dunk sko. I tillegg har de klart å finne hvite Pom Pon dusker til alle tre. For å holde varmen under kampen har de kjøpt inn ingredienser til å lage Appletini. Fornøyde med de vellykkede innkjøpene og oppspilt på å studere en ny jaktmarked med legestudenter, finner de kjapt frem til riktig trikk og setter retningen mot Tullinløkka.

… fortsettelse følger…

Jenny Lane