11 Jan

Side 43-45: Et Hav Av Valgmuligheter

count

Kapittel 7
”Hallo du er nå kommet til Per Hallsteinsgjerde. Hva kan jeg hjelpe deg med i dag?”.
Per stemme er som balsam mot Ingerids ører der han svarer lett, vennlig og fornøyd.
”Hei Per, det er Ingerid fra kurset”, sier Ingerid med telefonen tett inntil øret.
”Heeeiiii Ingerid! Hvordan går det med deg?”, svarer Per tilbake og drar ekstra lenge på hei-et så man nesten kan høre at smilet brer seg fra øre til øre. Ingerid kjenner varmen bre seg i hele kroppen og får nesten lyst til å begynne å gråte igjen. Hva er det som skjer med henne om dagen? Humørsvingningene går opp og ned som om hun skulle vært i overgangsalderen.
”Jeg trenger noen å prate med som kanskje forstår hvordan jeg har det”, fortsetter Ingerid og kjenner gråten i halsen. ”Ååh…”, svarer Per med medfølende stemme.
”Møt meg her i blomsterbutikken, så går vi og tar en kaffe et sted.”, fortsetter han.

Per’s blomsterbutikk ligger i en sidegate av Torgalmenningen. Fasaden er dekorert i fransk landstil med ornamenter i grå murpuss. Utover fortauet står slitte trekasser med vakre rosa Hortensiaer og lilla Lavendel. Per ser henne gjennom vinduet og signaliserer at han kommer ut for å møte henne. Det regner lett som det ofte gjør i Bergen, og Ingerid surrer et sennepsgult skjerf strammere om halsen og sparker beina sammen for å ikke fryse for mye i høstværet. Per kommer ut døren og smyger seg tett inntil Ingerid under paraplyen hennes, tar et godt grep om livet hennes og sier:
”Kom så stikker vi et sted og tar en varm, kopp sjokolade. Det fortjener vi nå i dette været!”. Stemmen hans er lys og ledig, varm og lett. Like lett som dagen er tung for Ingerid, men det er nettopp det hun trenger nå. Noen som kan stå helt utenfor i sin egen rosa boble, og løfte henne litt opp og frem. Av det lille hun har lært Per og kjenne, virker det som om han er den rette til det. Og så langt skuffer han ikke. Per ser på henne under paraplyen med varme smil og knuger henne stadig vekk tett inntil seg. Det er så herlig med Per, for hun vet at det bare er et hav av vennlighet og ikke noe mer. Hadde han vært en heteroseksuell mann hadde hun nok begynt å tolke kroppsignalene i feil retning, men med viten om at han er skjev gjør at de begge bare kan slappe av og heller overøse hverandre med søte ord og kjærtegn uten dobbel-forstand  Eller rettere sagt, Per kan overøse Ingerid. Det går ikke så mye den andre veien enda, men det ser ikke Per ut til å bry seg om. Han stråler like herlig av en lystig livsenergi som bare oser ut av han uten at han trenger å ofre det en tanke.

”Jeg skulle ønske jeg kunne være like komfortabel og livsglad som deg”, innrømmer Ingerid til Per under paraplyen.
”Det kommer du nok også til å bli igjen, kjære deg. Det kreves litt innsats hver dag. Hvis du ser på hjernen din som en muskel, så kan du begynne med å gi deg selv litt medfølelse og tid. A: Du har nettopp oppdaget at det er en muskel, og B: du har nettopp lært noen øvelser. Legg deg litt i trening hver dag, så skal du se at tåken letter litt og litt for hver dag som går”, fortsetter Per som om han skulle vært hennes treningsekspert. Ingerid vet han refererer til øvelsene fra kurset, men syntes likevel det er vanskelig og abstrakt.
”Jeg er ikke sikker på at jeg får det til så bra. Hva om jeg bare fortsetter slik jeg gjør det nå også gjør jeg det feil og så virker det ikke i det hele tatt. Hvordan vet jeg at det funker?”, spør Ingerid og kjenner frustrasjonen bak hvert eneste ord.
”Så lenge du gjør som den første oppgaven tilsier ved å gå tilbake til å bare fokusere på pusten, så vil du etter hvert oppdage at du litt etter litt klarer å holde fokuset lengre og lengre. Det er det første konkrete beviset. Andre ting du vil merke det på, som er litt vanskeligere å se, er at du kanskje vil begynne å oppdage en bevissthet i bakgrunnen hvis du blir presset i et utfordrende situasjon.”, forklarer Per i det han åpner døren for henne til Barfot. De rister paraply og ytterklær i den lille yttergangen før de går videre inn i en lunt dekorert restaurant med benker i beige skinn og mursteinsvegger. Noen stramme barkrakker i sort og metall mot de slitte murveggene gir et hipt, urbant miljø og indikerer en inspirasjon fra New York. De finner et ledig bord med skinnbenk.

”Hva mente du med det siste du sa på utsiden?”, spør Ingerid og leder samtalen tilbake.
”Det med bevisstheten i bakgrunnen i en presset situasjon?”, spør han bekreftende og Ingerid nikker mens hun setter seg komfortabelt til rette i den myke skinnsofaen. Per setter seg ned på den andre enden av sofaen, bestiller to kakaoer fra servitøren og fortsetter:
”La oss si at en person anklager deg for noe du ikke har gjort. Den vanlige måten å reagere på ville kanskje vært å høylytt forsvare seg med all sin makt og argumenter. Det du kanskje vil oppdage etter hvert er at i det millisekundet, rett før du skal til å gå i forsvar, vil det plutselig dukke opp noen valgmuligheter foran deg. Plutselig vil du kanskje oppdage at det er andre måter å reagerer på, andre ting du kan si, andre måter å uttrykke stemmen på, kroppen på. Det vil åpne seg en verden av muligheter fra et annet sted du kanskje ikke er i kontakt med nå. Og når du ser andre måter å respondere på, har du plutselig et valg. Du kan enten velge å reagere på den du er vant til å gjøre, eller du kan prøve noe nytt.” Per gransker ansiktet til Ingerid nøye for å se om hun henger med. Ingerid nikker men ikke helt overbevisende.

”Da jeg var liten, hadde jeg veldig kort lunte og fyrte av sint som en okse for veldig små ting”, fortsetter Per og ler litt av minnet om seg selv.
”Da pleide alltid min mor å si til meg: Prøv og tell til ti Per neste gang de mobber deg”, forteller han med samme lystighet i stemmen.
”Innbakt i det lille, uskyldige rådet som så mange er vant til å gi og motta, ligger kjernen til det jeg snakker om. Prøv å følge med neste gang du blir presset og se om du klarer å vente ett millisekund…” sier han og trekker pusten inn høyt før han fortsetter:
”…og se en annen måte å takle situasjonen på”, avslutter han og puster ut igjen med samme intensitet.

… fortsettelse følger…

Jenny Lane

09 Jan

Page 40-42: Heated Game

cheerleaders

The boys are already out in the field warming up when the girls arrive. Sara waves to Per Olav who runs towards them as soon as he sees them.
“Did you get something nice to wear?”, he asks while smiling widely visibly happy to see them.
“Yes, we did!”, they all answer with excitement.
“Is there a locker room where we can change?”, Sara asks.
“You can probably use ours since we’re all finished and warming up already”, he says and points to the building next to the field.

The girls run over and storm through the door giggling with anticipation. With all the eagerness going on, they open the wrong door and find themselves face to face with half dressed med-students. With young and ripped bodies glowing like bright sunrays in their eyes, they quickly shut their eyes with embarrassment.
“Oops, sorry”, Sara stutter and closes the door almost as quickly as she opened it before all of the boys manage to turn around in response.

They walk over to the other locker-room nervously laughing and whispering about how HOT they thought the boys were. They lock the door to the locker-room in case some of the boys are pondering revenge. The worn down wooden benches are covered by men’s clothing. Half open bags and shoes are spread around everywhere on the floor. In order to make some room they need to push away the guy’s clothes while trying to figure out which item belongs to whom. They almost turn it into a competition by holding up one sweater after the other. After a few rounds they go even further into investigating by smelling the clothes to see if they can recognize the scent. Excitement rises higher and higher and by the time they’re finally ready to change into their own outfits they have long forgotten the boys in the other locker-room next door. They chat and giggle while they change into their new outfits oblivious to some of the boys peeking through the shower area. When they’re half naked in their tiny panties ready to slip into their new costumes, one of the boys gets pushed into the room. Roaring laughter echoes through the shower and fills the whole locker-room. The girls panic and try to cover themselves up by grabbing a few pieces. Embarrassed and startled, Silje orders them to leave the locker-room with an angry voice completely lacking of authority. The boys respond by mocking her voice and laughing even harder.
“You’re so childish!”, she adds while hurrying to get dressed.

When the havoc settles, the girls hurdle up again. The mood has changed into a more sober state with hurtful feelings shining through their eyes. Determined to turn the situation around, they chat about how they can use this incident to give them an advantage in breaking the guys’ concentration level out on the field later. Since some of the boys have already seen too much, they agree to push the flirty-boundaries a little further.

The girls run towards the soccer field in their sporty sexy cheerleader outfits. They look like they are taken straight out of a music video. They’re all about the same height with long blond hair nicely tied into cute ponytails. With matching clothes, shoes, big sunglasses and thick coats of lipgloss, they appear very glamorous and sexy. Several of the boys from both teams stop and stare when they see them coming closer. The girls shine brightly with pride and confidence as they wiggle their hips and shake their pompons. Per Olav and Petter whistle loudly and clap eagerly when they finish their little song and dance routine. One can almost touch their pride as they’re gazing over at the med-guys with clever devilish eyes. The game is on!

The girls take it up a notch, wildly enjoying their cheerleader role throughout the whole game by flirting with the boys on both teams at once. They lack nothing when it comes to attention and flatter as they walk and dance back and forth like sweet tempting candy in a candystore. Well protected by the daylight and the game at stake, they go all out with sensuality and play the boys up against each other. But the flirting turns into fiery desire which then turns into rugged jealousy. It slowly morphs into a battle between animosity and protection. The soccer game increases in intensity as the competition instinctively builds up more and more anger. Tension rises higher and higher with every close encounter, touch and muscle flexed. The adrenalin and testosterone skyrockets when one of the med-students throws a dirty comment at Per Olav’s face.
“You can keep those damn hookers to yourselves!”

“What did you say?”, Per Olav replies with red hot anger and jumps on him like a fired up bull. He pushes his shoulders with such force that the thin med-student falls to the ground. Several teammates get aggravated by the forceful movement and throw themselves into the fight. Before anyone manages to rationalize the situation, a huge fight evolves between the two teams. The judge feverishly blows his whistle but to no avail. The boys are already lost in bloodlust even though some are trying to hinder others. The field turns into a chaotic bloodbath as the girls withdraw to the sidelines in shock. Eventually some of the guys manage to separate the key fights enough to calm down the spirits.

Several boys are afflicted with bloody noses. With paper towels in their dirty hands they resentfully eye each other as they walk towards the locker rooms. The mood is as intense as a war zone with hostile gazes everywhere. Sara tries to break the ice by talking to Per Olav.
“Are you ok?”, she asks while carefully searching to meet his eyes that are fixed onto the red paper between his hands.
“Yeah sure”, he replies and wipes away some blood from his nose.
“What happened? Did someone do something? Or was it something that was said?”, she asks calmly with a soft voice.
Per Olav meets her eyes, but quickly looks away again.
“Just some stupid comment that I should’ve ignored”, he replies with disgust.

The intense silence that follows tells her not to ask any further questions about the incident. A few seconds go by without her daring to break his dark haze of anger. Sara slows down and starts to move away when he eventually breaks the spell on his own.

“We can’t let this ruin the party mood we had going! Let’s go grab a beer somewhere. You girls can stay dressed like that, can’t you? The guys and I are just going to take a quick shower and then we’ll be on our way”, he says loudly while nodding towards his teammates close by.

… to be continued…

Jenny Lane

09 Jan

Judgement Day: Overcoming an Obstacle

Get-over-it

So, I’ve had a setback for a couple of weeks. I got tired of translating, mostly because as I’m translating I’m also editing. I find it very hard to re-read what I’ve written sometimes because I either judge it to not be as good as I hoped it would be, or because I get stuck refining sentences over and over again. Remodeling, refining, fine-tuning and polishing as if every sentence was a poetry piece. And this off course takes an enormous amount of time and then I get discourage of how slow things are moving along.

Then there’s the other judgement process going on. The harsh critical voice inside that says I wouldn’t read this right now, so why would anybody else? I’m not interested in this particular scene, so why would anybody else? I’m not …. (fill in the blanks), so why would anybody else? But even though I might not have been picking this book off the shelves as the me I have become today, I probably would’ve been all over it years ago when I was a student pondering a new direction in life. Yes, this is probably the book I wished I had back then. The book that would hold my hand showing me that I’m not alone going through this process. A little comfort in words and stories that would subtlety guide me through pointing at my own heart… Maybe, or maybe not.

This judgemental thought process has been grinding inside my head for weeks, until I got inspired by Gabby Bernstein and Marie Forleo today to get off my butt and let it go.
And with letting it go I was reminded of the purpose again of writing this book: I’m not the target group of this book today. I’m not writing this book for me. It’s not about me. It’s about the message that is coming through me. It’s about sharing the path that I’ve taken to hopefully shine the light for others. My job is just to write it! Not judge it!

Let go of the judgement – good or bad – and focus on the task at hand.
Simply write it. Get it down and done!

So with that, I’m starting up again. Saying hello to Mrs. Judge (because I know she’ll be there), but moving right along.

With love and encouragement,
Jenny Lane

09 Jan

Side 40-42: Het kamp

cheerleaders

Guttene er allerede i gang med oppvarmingen når jentene møter opp. Sara vinker til Per Olav som løper mot de så fort han får øye på dem.
”Fikk dere tak i noe fint?”, spør han og smiler bredt, tydelig glad over å se de.
”Ja, det gjorde vi!”, svarer fornøyd, og fortsetter
”Er det en garderobe her vi kan skifte i?”
”Dere kan nok skifte i garderoben vår siden vi alle er i gang med oppvarmingen allerede,” sier han og peker mot bygningen ved siden av banene.

Jentene nærmest løper bort, og stormer inn døren. Til deres forskrekkelse åpner de feil garderobe dør og havner ansikt til ansikt med de lettkledde medisinstudentene. Unge, veltrente kropper lyser opp som solstråler i et vindu og blender de sjenerte blikkene til jentene.
”Oj, unnskyld”, sier de stotrende i kor og lukker fort igjen døren før noen av guttene rakk å snu seg.
Fnisende går de mot den andre garderoben og kommenterer hviskende hvor heite de syntes guttene var. De låser døren til garderoben i tilfelle noen av guttene pønsker på å ta hevn. På de slitte trebenkene ligger gutteklær strødd utover, og rundt omkring står sko og halvåpne bagger. For å få plass til sine egne ting blir de nødt til å skyve noen av guttenes klær til siden mens de pønsker ut hvem som eier de forskjellige klærne. De gjør det nærmest til en konkurranse der de tar tak i det ene plagget etter det andre. Etter noen runder våger de seg til og med til å ta tak i genserne og lukte på dem før de gjetter hvem de tilhører. Oppspiltheten stiger og stiger, og når de endelig er klare til å skifte til sine egne antrekk har de glemt guttene i den andre garderoben. De skravler i vei og kler av seg plagg for plagg, uvitende om at flere av guttene står i dusjen og smugtitter. Når de til slutt står halvnakne i de små underbuksene klare til å kle på seg igjen, blir en av guttene dyttet innover i garderoben mens guttelatteren runger ut i dusjområdet. I full panikk forsøker jentene å dekke seg til, men føler seg likevel overrumplet og flaue. Med en litt snerpete og sint stemme beordrer Silje de ut av garderoben.
”Så barnslige dere er!”, legger hun til mens de skynder å kle på seg.
Men innerst inne syntes de alle tre jentene at hendelsen bare gav de enda et forsprang i å bryte konsentrasjon til guttene under kampen etterpå.

Jentene løper mot banen i sine sporty og sexy cheerleader antrekk som om de skulle vært klippet ut av en musikkvideo. De er alle tre omtrent like høye, og med langt, blondt hår, pent oppsatt i hestehaler. I tillegg til like klær og sko, har de også tatt på seg store, glamorøse solbriller og lagt på noen ekstra lag med lipgloss. Flere av guttene fra begge lagene stopper opp og blir stående å stirre når de nærmer seg. Jentene soler seg i glansen og spiller videre på den med noen fnisete heiarop de har øvd på i koordinasjon med litt hoftevrikking og duske risting. Per Olav og Petter plystrer høyt og klapper av full iver når de er ferdige med heiaropene. Stoltheten deres er til å ta og føle på der de skubber til hverandre og ser mot medisinguttene med lure, djevelske øyne.

Jentene koser seg i sitt teatralske hjørne under hele kampen, og flørter vilt med alle guttene fra begge lagene. Det mangler ikke på oppmerksomhet og flatterende blikk der de sprader frem og tilbake som lekre sukkertøy bak i et vindu. Vel vernet av dagslyset og fotballkampen, kjører de fullt ut med sin sensualitet og spiller guttene opp mot hverandre i en kamp mellom fiendtlighet mot hverandre og beskyttelse av jentene. Fotballkampen øker i intensitet, og konkurranseinstinktet bygger seg opp mer og mer med hver muskel som flekses, hver nærkamp som kjempes og hvert mål som scores. Adrenalinet og testoseronet skyter til værs da en av medisinstudentene slenger ut:
”Dere kan beholde de jævla horene deres for dere selv!”

”Hva sa du?!”, roper Per Olav illsint, bykser mot han som en overtent okse og dytter han så kraftig i skuldrene at den lille, spinkle medisinstudenten faller bakover. Flere av lagkameratene tenner på alle pluggene og kaster seg inn i krangelen, og før noen rekker å ta til fatning er det plutselig en slåsskamp mellom lagene på gang ute på banen. Dommeren blåser febrilsk i fløyta, men til ingen nytte. Flere av guttene er i tottene på hverandre, og selv de som forsøker å hindre de andre blir slått og dratt inn i kampen. Det er fullstendig kaos på banen, og jentene blir stående bekymret på sidelinjen og måpe. Omsider klarer noen av guttene å skille de fleste fra hverandre nok til at slagene stopper og de får roet seg ned. Flere av guttene på hvert lag står og holder håndklær og papir mot blodige neser, og noen av guttene begynner å gå mot garderoben. Stemningen er intenst amper, og fiendtlige blikk kastes mellom både guttene og jentene. Sara forsøker å bryte isen og går mot Per Olav og spør medlidende:
”Går det bra?”, mens hun forsiktig prøver å møte blikket hans der han kikker ned på det rød flekkete papiret i hendene.
”Ja da”, svarer han og tørker vekk litt mer blod fra nesen.
”Hva var det som skjedde? Var det noen som sa noe?”, spør hun lavt med myke øyne.
Per Olav møter blikket hennes, men ser raskt vekk igjen.
”Bare noen idiotkommentarer jeg ikke skulle brydd meg om”, svarer han av fektende.

”Vi kan ikke la dette ødelegge feststemningen vi hadde på gang! La oss ta en pils et sted. Dere jentene kan bare gå sånn, kan dere ikke? Så tar vi guttene en rask dusj og kommer oss av gårde”, sier han høyt og nikker mot lagkameratene i nærheten.

… fortsettelse følger…

Jenny Lane

22 Dec

Page 37-39: Playing with Fire

stockings

Chapter 6
Elise wakes up a little disoriented until she discovers Per Olav beside her and slowly starts to remember the night before. She remains in bed staring at the ceiling while researching her own mind for pieces of the puzzle that might fill in the blanks and give her the full picture. But she’s only remembering bits and pieces flashing like a movie trailer before her eyes. She’s not given much time to recapture what happened when all of a sudden she feels warm kisses along her arm and shoulder. Turning to the side a little startled she meets an intense sensual gaze from Per Olav.

“Hello there!”, he says with a slightly childish voice as he leans in a little further to continue kissing his way around her shoulders towards her breasts.
“Hi”, Elise replies a little uncertain whether to reciprocate or not. In this sobering state, the attraction doesn’t have the same grip on her as the previous evening. But what is she supposed to do? Get out of bed and simply leave? The girls had agreed to stay for a full weekend, and she doesn’t want to stir up any bad vibes in the house. Besides, the decision was already taken yesterday when they consumed each other with intense passionate lust. To do it again couldn’t possibly hurt anyone, she argues while turning around wiggling her bottom towards his stiff manhood. Being a little ahead of her in the game, he responds swiftly by pushing his way in through the door which is only slightly ajar. He forcefully enters her. The sensation is like skin rubbing against sandpaper. She squeezes her lips tightly together to keep a scream from bursting out. Fortunately he doesn’t’ have to push more than four times before the door opens wide and lets him in with ease. Blinded by lust he carries on in a frantic pace while holding one hand on her hip and the other on her head pulling and jerking her body back and forth like a wash rag. She moans pretending to enjoy it even though she feels really confused and hurt. A few seconds earlier she had been lying quietly in bed staring at the ceiling, and now she’s like a teddy bear shaken to pieces. But it’s too late to get out of this now, she concludes.
“The damage is already done, so all I can do is just enjoy what’s left”, she tells herself while trying to control her emotions and steer her focus down into the wetness. However, she can’t stand the thought of looking into his face so she decides to increase the tempo of her hips instead. He responds immediately and reaches his climax a few seconds later. Then he rolls away onto his back while letting out a sigh of satisfaction unaware of what’s going through Elise’s mind. Sad and lonely, Elise curls up in a fetal position. Finally finished, she thinks as a burning sensation lingers between her legs.

Sara and Silje are fumbling in the kitchen frantically looking through the cupboards. They want to put some nice plates and glasses on the kitchen table in order to make a cozy “morning-after” breakfast. A few boys are still lounging more or less asleep on the couches around the living room. The two girls tiptoe around while giggling and whispering fresh morning gossip.

Elise shakes off the uneasy feelings from the morning episode with Per Olav and puts on a mask of giggly sweetness to join the girls in their game.
“Good morning!”, she says nonchalantly with a smirk which they all know what signifies.
“Aaaah!”, Sara exclaims pointing at her with the same smirk.
She nearly runs over to her to give her a hug.
“How was it?”, Silje asks with a low, whispering voice while scowling over at the couches with the sleeping boys.
“Hot n’ Sexy!”, she replies triumphantly and laughs. They hurdle together in quiet whispers and giggles as Per Olav enters the kitchen in a pair of casual sweatpants and a t-shirt.
“What are you girls laughing at?”, he asks curiously.
“Nothing!”, Elise answers seeking agreement from Sara and Silje who shake their heads affirmatively along with wide innocent smiles.
Per Olav replies with a “I-know-you’re-hiding-something” smile and walks over to the couches to wake up the boys. Full of inflated confidence and reckless playfulness he decides to wake them up in brutal way. He fetches his iPhone from the sweatpants, turns the volume up to a maximum on the speakers in the living room, finds the intended song on Spotify and pushes PLAY. Out of the silence roars Skrillex’s “Kyoto” making the boys jump off the couches.
“What the fuck!”, one of his buddies shouts out in anger and irritation.
Per Olav laughs crudely and turns around to check the temperature on the “tough-guy-thermometer”. The girls’ bodies shake with laughter as they lean back and forth slapping their hands on their thighs and bellies. Ten out of ten, Per Olav concludes proudly and continues joking with the boys.

“Are you coming with us to Tullinløkka today? We could use a few cheerleaders for a game against the Med-students today”, Per Olav asks looking over at the girls while giving Petter a slight bump in his shoulder.
“Yeah, show up with tassels and the whole chabang! It would be awesome if you’re able to distract the Med-guys!”, Petter ads with huge enthusiasm.
“Yeah, I’m sure we’ll be able to stir their pots! Don’t you agree, ladies?!”, Sara says while nodding towards the girls who quickly confirm.
Outside the sun is shining which gives the crisp late summer weather a warm boost.
“We just have to make a short shopping trip first in order to buy matching miniskirts and tops”, Silje ads while winking at Petter.
“Awesome!”, Petter replies with an investigative smirk. It’s obvious he’s already fantazising about how hot these three beautiful women are going to look in cheerleading costumes.

The girls manage to find their outfits after a quick trip through a few shops. They choose a tight white tank top with a black pushup bra’s slightly visible through the sheer fabric. Underneath they’re wearing a short black tennis skirt with black and white striped stockings that cover their legs, followed by black knee-high socks that add a slight edge to their outfit. They top it off with high healed black and white Nike Dunk shoes. To make the costume complete, they find white Pom Pons for shaking and tossing around with their hands. To keep warm during the game, they buy ingredients to make Appletini.
Satisfied by their purchases and filled with excitement they start brainstorming about plans to distract the Med-guys. With bubbling anticipation about their new hunting-ground, they quickly figure out which subway to take in order to take them to “Tullinløkka”.

… to be continued…

Jenny Lane

 

22 Dec

Side 37-39: Leker med ilden

stockings

Kapittel 6
Elise våkner opp litt desorientert før hun skimter Per Olav ved siden av henne og begynner sakte å minnes kvelden i forveien. Hun blir liggende å stirre opp i taket, granskende rundt i sitt eget hode etter puslebrikkene som kan sette det hele sammen. Foreløpig husker hun kun stykkevis. Som en trailer for en kinofilm. Hun rekker ikke å tenke så lenge før hun kjenner varme kyss langs skulderen. Overrasket og litt skremt snur hun seg raskt til siden og møter det sensuelle, intense blikket til Per Olav.

”Heisan!”, sier han med litt klein, barnslig stemme og lener seg litt lengre inn mot kroppen hennes og fortsetter å kysse rundt skuldrene og inn mot brystet.
”Hei!”, svarer hun tilbake litt usikker på om hun skal gjengjelde eller ikke. I edru tilstand virker ikke spenningen like sterk, men hva skal hun ellers gjøre? Reise seg markant opp av sengen og gå? Jentene hadde jo avtalt å være der en hel helg. Hun vil nødig forårsake dårlige vibber i huset. Dessuten ble jo avgjørelsen allerede tatt i går kveld da de konsumerte hverandre med heftig, lidenskapelig begjær. Å gjøre det en gang til kunne vel neppe skade noen, tenker hun mens hun snur seg rundt og borer stumpen inn mot hans harde manndom. Han responderer raskt og ettersom han ligger litt lenger foran henne i løypa, presser han seg inn dørporten som bare så vidt står på gløtt. Det kjennes nesten som sandpapir der han tvinger seg inn, og hun kniper leppene sammen for å ikke hyle. Heldigvis trenger han ikke trykke mer enn fire ganger før døren åpnes og han slipper inn. Full av iver kjører han i vei i et forrykende tempo mens han holder tak med den ene hånden på hoften hennes og den andre på hodet. Kroppen hennes slenges frem og tilbake som en vaskefille og hun stønner for å late som om hun nyter det, selv om hun egentlig føler seg forvirret. For bare noen sekunder tidligere hadde hun ligget rolig og stirret opp i taket, mens nå var hun som en bamse som holdt på å bli ristet i filler. Men det er for sent å komme seg ut av dette nå, tenker hun.
”Skaden er allerede gjort, så da er det bare å nyte det som er igjen”, sier hun til seg selv mens hun forsøker å la fokuset gli ned til det varme våte. Likevel orker hun ikke tanken på å se ansiktet hans, og gjengjelder i stedet begjæret ved å øke tempo på hoftene. Han reagerer øyeblikkelig, strekker seg raskt mot toppen og når klimaks noen få sekunder senere. Endelig ferdig, tenker hun i det han snur seg vekk fra henne, ruller over på ryggen og stønner et lettet sukk mens hun blir liggende sammenkrøket i fosterstilling.

På kjøkkenet står Sara og Silje og leter febrilsk i skapene etter alt de ønsker å sette frem på bordet for å skape en hyggelig dagen-derpå frokost. Rundt omkring i stuen ligger det fortsatt noen gutter henslengt i halvsøvne på de ulike sofaene. De to jentene tusler lett fnisende om hverandre der de tisker og hvisker om gårsdagens hendelser. Elise rister av seg de ekle følelsene fra morgenstunden med Per Olav, suger inn energien fra jentene, tar på seg søte-masken og hiver seg inn i leken.

”God morgen!”, sier hun lett med et sjenert, lurt smil som de alle vet hva betyr.
”Aaah!”, utbryter Sara og peker på henne med det samme lure smilet i øynene. Hun nærmest løper bort og gir henne en klem.
”Hvordan var det?”, spør Silje med lav, hviskende stemme skulende bort på sofaene med de sovende guttene på.
”Hot n’ Sexy!”, svarer Elise triumferende og ler sammen med de to venninnene. Per Olav trasker rolig inn på kjøkkenet i avslappede joggebukser og en t-skjorte og spør lurt:
”Hva er det dere jentene ler av da?”.
”Ingenting!”, svarer Elise og søker samhørighet med Sara og Silje som bekreftende rister på hodet mot Per Olav etterfulgt av lure smil og blunkende øyer seg i mellom. Per Olav smiler lurt tilbake og går mot guttene på sofaene for å vekke de. Full av oppblåst selvtillit og fandenivoldsk lekenhet, tar han en brutal oppvekkelsesmetode i bruk. Han fisker frem iPhonen sin fra joggebuksen, skrur maks volum på høyttalerne i stuen, finner frem til en sang på Spotify og trykker play. Ut av stillheten drønner Skrillex’s ”Kyoto” og guttene nærmest hopper opp av sofaen.
”What the fuck!”, roper en av kameratene ut i sinne og irritasjon.
Per Olav ler rått og snur seg mot jentene for å sjekke temperaturen på ”tøffing-termometeret”. Jentenes kropper lener seg både forover og bakover og ansiktene er vidåpne i gapskratting. Ti av ti, tenker Per Olav stolt og fortsetter leken og kjekkingen med guttene.

”Blir dere med til Tullinløkka i dag? Vi kunne trenge noen cheerleaders til treningskampen mot legestudentene”, spør Per Olav og ser bort på jentene mens han dulter Petter lekent i skulderen.
”Ja, still opp med dusker og hele sulamitten! Hadde vært eid om dere hadde klart å distrahere medisin-gutta!”, sier Petter med stor entusiasme.
”Ja, det skal vi nok klare, eller hva jenter?!”, svarer Sara og ser lurt på Silje og Elise som nikker tilbake. Utenfor stråler solen varmt i det friske sensommer været.
”Da må vi bare ta en kort shoppingtur først for å få tak i noen korte miniskjørt og matchende topper”, legger Silje til og blunker til Petter.
”Fett!”, svarer Petter tilbake med smale, granskende øyne. Det syntes lang vei at han allerede fantaserer om hvor hotte de tre lekre damene foran han kommer til å se ut i det sportslige, sexy antrekket.

Etter en rask tur i noen få butikker, har jentene funnet sine antrekk for dagen. På overkroppen har de valgt ut trange, hvite tanktops med sorte pushup bh’r skimtende igjennom. Deretter korte tennisskjørt med sorte og hvite striper, og til slutt svarte knestrømper i hvite og svarte høyhælte Nike Dunk sko. I tillegg har de klart å finne hvite Pom Pon dusker til alle tre. For å holde varmen under kampen har de kjøpt inn ingredienser til å lage Appletini. Fornøyde med de vellykkede innkjøpene og oppspilt på å studere en ny jaktmarked med legestudenter, finner de kjapt frem til riktig trikk og setter retningen mot Tullinløkka.

… fortsettelse følger…

Jenny Lane

 

19 Dec

Page 34-36: Seeing the world from a new perspective

The weekend goes by quicker than Ingerid had anticipated. She realises there were other reasons to why she had attended the workshop than what was understood at first glance. An immense gratitude for daring to take a leap of faith and journey into this unknown territory filled with new people, new thoughts and new activities, infuses every cell in her being. A feeling that makes itself apparent to all of the attendees especially at the last session when they’re asked to describe what they’re grateful for. Tears of joy and gratitude run down their cheeks until there’s nearly not a dry eye left in the room. Even Karoline, Kjetil and Sigvart are moved.

Love and gratitude. Two very powerful emotions which everyone in the group agrees to dedicate more space to in their daily lives. A group of strangers that didn’t know each other on Friday have during this weekend formed strong bonds which make them feel like they’ve known each other for years.
When Ingerid grabs hold of Per to wish him good luck on his road onwards, a particularly warm feeling arises in her belly. Per’s eyes softens as he throws his arms around her in a warm hug. He then grabs her shoulders, looks her deeply into the eyes as to touch the depth of her soul and says:
“We’ll keep in touch, Ingerid!”.
The words come out with an underlying mixture of promise and command. Ingerid smiles while two teardrops run down her naked cheeks.
“Yes”, she utters barely heard through the sobs.
He squeezes her tightly again and holds her until the crying stops. A calm feeling descends upon her as she leans her whole body into his, her head resting on his strong shoulder.

They remain in the same position for a long time. Probably five or ten minutes, which would normally be considered an outrages amount of time for one hug, but they don’t seem to care at the moment. They know that everyone around them appreciates the warm and loving silence. What anybody else thinks about their hug, whether they think it’s lasting too long or being too intimate, doesn’t really matter right now. What matters to both of them is the gratefulness they both feel in sharing this special moment with someone who understands and is open to sharing feelings without words or descriptions. With someone who is able to stand and hold the space for another in need until the wave of emotion have rushed in and left again with a peaceful warmth in its wake.

The trip over the mountains back to Bergen gives Ingerid a little breathing space to work through the experiences over the past weekend. The wind grabs hold of her motorcycle clothes and shakes her soul like a laundry machine. It reminds her of the meditation exercises where she constantly had to shake off the thoughts in order to refocus on the breath. Her senses seem to have become sharper during the course of the weekend. All of a sudden she appreciates more than ever the high mountains in the background and the beautiful wildflowers in the foreground that dares to grow forth in the most vulnerable of all places.

The Ducati glides steadily through the winding landscape. Effortlessly climbing up mountains and easing down valleys. When the bike reaches the summit of a mountain the magnificent landscape of “Jotunheimen” opens up with a 360 degree view. Ingerid takes her hand off the steering and raises her back to take in the full scope of what’s ahead. Breathtaking beauty is beaming at her from all angles. In the absence of her right hand on the throttle, the motorcycle slows down accompanied by the recognisable hissing sound from the exhaust pipe notifying her to take a break like a trusted companion. She sees a viewing spot just off the road and decides to stop. She climbs off the bike with her eyes fixed on the horizon. Just across the parking spot a huge rock stands out. It seems to be the perfect resting bench. She fetches an apple from her pocket which she grabbed on her way out of the lodge and eats it while enjoying the view and the silence.

But the inner peace doesn’t last long. A desire works its way up to the surface. A longing of wanting to share the experience with someone. How is she going to tell her friends about the experiences this weekend? Would they be able to understand? Were there any simple ways to explain it to them? Or maybe she should just keep it a secret? Would they recognise that something had changed? Had she changed? Or maybe she would just glide back into the same daily habits of days filled with lectures, studying and partying?
A shiver runs down her spine. Her old life all of a sudden seems so empty and unfulfilling. Meaningless.

She stares out into the open sky and to the mountaintops that peaks like soft waves on the horizon. Her gaze rests into the wide landscape like an all-seeing eye. Seeing everything and nothing at once.
But the silence doesn’t feel warm and open like it did in the lodge. It feels rather cold and stiff. A noticeably change in nuance.
Then thoughts bursts forward along with the truck she hears approaching from afar.
“What now? What will happen to the plans she had for her future? What is she going to do? Where is she going to go? What is going to become of her?”

The feeling of fear grows further as the truck grows closer and closer until a crescendo of black heavy diesel fog fills the air and forces her to take refuge at a higher ground.
When the darkness disappears and air settles, she returns to her bike. “All I know”, she says sighing, “is what I don’t want to do”.
She doesn’t want to study law anymore, and she doesn’t want to become a lawyer. And with an inexplicable sadness she gets back on the bike and speeds through the mountains to confront her life at Dragon Mountain in Bergen.

Ingerid walks with heavy footsteps towards the cantina to meet her friends. Sara and Silje are visible from far away. They sit nonchalantly nearly laying across the table, laughing and discussing with loud voices. The bright light from the large panoramic windows behind them nearly blinds her as she approaches. Even though she’s physically close to her friends, the distance between them feels uncomfortably far.

“How was the weekend workshop? Was it good? How did it feel to get to know “the loosers?”, Sara asks while giggling ironically and looking at Silje for support.
It’s obvious they’ve been talking about how silly they think the workshop seemed. Ingerid feels irritated by their prejudice and hurt by them talking behind her back. Without much thought she blurts out:
“It actually gave me a lot! You might think you know the answer to everything, but maybe you haven’t looked at yourselves much in order to know if you’re really doing as well as you think you are. I don’t believe the happy façade you’re trying to maintain at all times. It’s fake! You probably have a few ghosts in your closet too that you might not want to reveal! Or that you might not even be honest enough to even know of!”, Ingerid argues with a sharp tone hard enough to cut through steel.
The ambience quickly changes from sunny skies to thunderous clouds.

“Have you completely lost it?”, Sara replies and nods towards Silje as she gets up. They both give her a disgusted look over their right shoulder as they walk away from the table. Ingerid is left alone.

Surprised looks and harsh glances surround her from all angles like stabs of hostile malaise. Social borders have been crossed leading them to protect their territory with utmost ferocity, treating her like an outcast of the pack. Not a single person approaches her with sympathy or compassion. Not a single person gives her a friendly smile. Not a single person dares wants or knows how to react differently than the others, and she knows now that she’s alone. Utterly alone at a crossroad of unknown futures.

Ingerid grabs her bag and walks to the study hall. Tears well up from inside as her body boils over with emotions of anger, betrayal and shame. With a sunken face she walks towards the space she has partially claimed as hers throughout the whole semester. She takes one law-book after the other down from the shelf above the desk and drops it into her bag. They fall like heavy bricks on top of each other. She doesn’t bother to stack them neatly. She just wants to get away as soon as possible in order to avoid even more confrontations or dramatic humiliations.

Why couldn’t she just keep her mouth shut? Why did she have to provoke others to the extent of becoming an outcast? Why did she have to put herself in a position of being wrong as others thought they were right? Had she been exposed to a form of brainwashing that she wasn’t even aware of? Maybe something was wrong with her after all?

Shameful and embarrassed she leaves Dragon Mountain as if she had been stoned and tortured. Confused and lonely she knows of only one safe haven to go. Her own little apartment which awaits her like a mother with open arms. She hurries in, closes the door and throws herself on the bed filled with soft pillows ready to receive her cries and muffle them into silence.

… to be continued…

Jenny Lane

New_Vision

19 Dec

Side 34-36: Et nytt syn på verden

Helgen går fort forbi og Ingerid forstår at det var andre dypereliggende grunner til hvorfor hun hadde meldt seg på kurset. Det hun nå sitter igjen med helt på tampen av kurset er et stor takknemlighet til seg selv for at hun torde å ta steget og kastet seg ut i et ukjent hav av nye tanker, mennesker og handlinger. Følelsen som presser seg frem for de alle når de nå sitter i siste sesjon med oppgaven om å beskrive hva de er takknemlig for ovenfor sidemannen, er overveldende. Gledes- og takknemlighets-tårer triller over kinnene og det finnes nesten ikke et tørt øye i hele rommet. Selv Karoline, Kjetil og Sigvart er rørte der de sitter med moderlig kjærlighet til alle sammen i gruppen. Kjærlighet og takknemlighet. To enormt givende følelser som de alle blir enige om å gi litt mer plass til i hverdagen. Denne gruppen av ukjente og fremmede mennesker som møtes på fredagen, har i løpet av helgen knyttet så sterke bånd at det føles som om de har kjent hverandre i mange, mange år. Da Ingerid tar tak i Per for å ønske han lykke til på ferden videre, kjenner hun en ekstra varm følelse i magen. Pers øyne smalner og to sterke armer slynger seg hardt rundt kroppen hennes. Han tar tak i skuldrene hennes, ser henne rett inn i øynene og langt ned i sjelen og sier:
”Vi holder kontakten, Ingerid!”. Ordene kommer ut som en blanding av et løfte og en kommando. Ingerid smiler og lar to tårer trille nedover de nakne kinnene mens hun presser frem et hikstende ja. Han klemmer henne tett inntil seg igjen og holder henne helt til gråten stopper. Med hele kroppen lent inn mot hans og hodet hvilende på de sterke skuldrene, kjenner hun roen senke seg over dem. De står slik lenge. Den stillestående, varme klemmen varer sikkert i fem eller ti minutter, men det er det ingen som bryr seg om akkurat nå. De vet godt at alle de andre verdsetter den samme, gode stillheten og hva de måtte mene om en kort eller lang klem spiller ingen rolle for noen av de i dette sekund. Det som virkelig betyr noe for de begge er takknemligheten over å få dele dette øyeblikket med noen som forstår, tar i mot og er åpen for disse sterke følelsene som verken trenger ord eller beskrivelser. Og som kan stå slik til stormen av følelser er skylt over og roen og varmen igjen har senket seg langt inn i deres kropper.

Turen over fjellene tilbake til Bergen gir Ingerid et pusterom til å bearbeide helgens opplevelse. Vinden som stadig vekk rister lett i motorsykkelklærne kjennes som vaskemaskin for sjelen. Det minner henne om meditasjonsøvelsene hvor hun stadig vekk måtte riste vekk tankene og lede fokuset tilbake til pusten. Sansene er blitt skjerpet etter kurset merker hun. Plutselig setter hun umåtelig mer pris på de høye fjellene og det vakre, viltre blomstene som våger å gro frem på de mest sårbare steder. Ducatien glir tungt og stødig rundt de svingete veiene opp og ned fjelltopper og daler. Da hun kommer rundt en sving og ser den storslåtte Jotunheimen åpenbare seg foran henne med en vakker utsikt i 360 grader blir hun lamslått, tar hånden vekk fra styret og reiser opp ryggen for å romme landskapet. I mangel av hennes høyre hånd på gassen, sakner motorsykkelen farten og hveser friskt med eksosrøret som en ertende kompanjong ber henne ta en hvilepause. Ved veien ser hun en utsiktsparkering, stanser sykkelen og stiger av. Rett ovenfor finner hun en stor stein som fungerer utmerket som en parkbenk for øyeblikket. Hun setter seg ned, fisker frem et eple fra jakkelommen som hun rasket med seg på vei ut fra kursstedet og spiser det mens hun nyter utsikten og stillheten. Men den indre roen varer ikke lenge før et ønske om å dele opplevelsen med noen smyger seg inn. Hvordan skulle hun fortelle dette til vennene? Var det i stand til å forstå? Ville hun enkelt kunne forklare det for dem? Eller skulle hun kanskje holde dette hemmelig? Ville de se at noe var forandret? Var hun forandret? Eller ville hun kanskje gli tilbake i de samme vante dagene med forelesninger, fyll og festing? Hun grøsser ved tanken. Det gamle livet kjentes plutselig tomt og utilfredsstillende. Meningsløst.

Hun stirrer utover de runde fjelltoppene som duver lett i horisonten som myke bølger på et åpent hav. Blikket hennes hviler tomt ut i det vide landskapet. Stillheten føles ikke lenger varm og åpen, men kald og stiv. En svak nyanseendring, men likevel stor. Tankene som kommer brasende forover i takt med lastebilen hun hører i det fjerne er: ”Hva nå? Hva skjer med planene hun hadde for fremtiden hennes nå? Hva skal hun gjøre? Hvor skal hun gå? Hva skal hun bli?” Frykten vokser og vokser med lastebilen som kommer nærmere og nærmere til et crescendo av sort dieseleksos velter mot henne og tvinger henne på beina igjen. Hun løper litt lengre opp i fjellskrenten før hun snur og vender tilbake mot motorsykkelen så snart røyken har gitt seg. Alt hun vet, sukker hun, er hva hun ikke vil. Hun vil ikke lenger studere juss og bli advokat. Og med en tristhet hun ikke helt kan forklare, setter hun seg på motorsykkelen igjen og suser videre gjennom fjellheimen på vei tilbake til Bergen og Dragefjellet.

Ingerid går mot kantinen for å møte vennene med tunge skritt. Hun ser Sara og Silje på lang avstand der de henger over bordet og diskuterer høylytt og fnisende. Som tre sterke solstråler blir Ingerid nærmest blendet av de sammen med motlyset fra de store panoramavinduene. Selv om hun er helt nære vennene nå, føles avstanden mellom dem likevel enorm.

”Hvordan var kurset i helgen? Var det bra? Hvordan var det å bli kjent med looserne?”, spør Sara og fniser mot Silje. Det er tydelig at de har snakket om hvor tåpelige de syntes kurset og kursdeltagerne virket. Ingerid kjenner irritasjonen over baksnakking og fordomsfullhet boble innunder huden i det hun sier:
”Det gav faktisk veldig mye! Dere tror kanskje dere vet svaret på alt, men det er ikke sikkert dere har gransket dere selv godt nok til å vite om dere virkelig har det så bra. Jeg tror ikke noe på den lykkelige fasaden dere opprettholder hele tiden. Det virker falskt! Dere har nok noen spøkelser i skapet dere også, som dere kanskje ikke engang vet om!”, kommer det skarpt ut av henne. Stemningen endres raskt fra sol til tordenvær.

”Har det klikket for deg, eller?”, svarer Sara surt tilbake og nikker Silje med seg i det hun reiser seg og går fra bordet.
Ingerid blir stående igjen alene. Hun kjenner de overraskende og strenge blikkene fra de andre bordene i ryggen og kjenner en fiendtlig utilpasshet. Noen sosiale grenser er blitt overtråkket, og nå truer ulvene henne vekk fra flokken. Ikke en eneste en kommer bort med sympati eller medfølelse. Ikke en eneste en gir henne et vennlig smil. Ikke en eneste en tør, vil, kan eller vet å reagere på en annen måte enn resten av gjengen, og hun vet hun nå befinner seg alene. Helt alene i et ingenmannsland av ukjente følelser og veivalg.

Ingerid tar sekken sin og går mot lesesalen. Tårene presser bak øynene og i kroppen raser følelser av sinne, svik og skam. Med nedsunkent ansikt og holdning går hun mot plassen hun delvis har holdt av hele semesteret, og legger en og en av jussbøkene sine ned i sekken. De faller som mursteiner oppå hverandre. Hun bryr seg ikke om å stable dem pent, men ønsker bare å komme seg vekk derfra så fort hun kan før hun blir konfrontert med flere og mer dramatiske ydmykelser.

Hvorfor kunne hun ikke holdt kjeft? Hvorfor måtte hun provosere de andre så hardt at hun nå var utstøtt? Hadde det kanskje klikket for henne? Var hun blitt utsatt for noe form for hjernevasking hun selv ikke var klar over? Kanskje det var noe galt med henne. Skamfull forsvinner hun vekk fra Dragefjellet og skynder seg så fort hun kan inn i sin trygge hule hvor hun lander hardt mot puten i sengen og begynner å storgråte av forvirring og ensomhet.

…fortsettelse følger…

Jenny Lane

New_Vision

14 Dec

Page 30-33

Chapter 5
Ingerid reacts with mixed emotions towards being in silence. The first thing that comes to mind is that it’s going to be hard, but then she looks around and is reminded of being surrounded by strangers. It might not be such a bad idea after all. At least she doesn’t have to go through awkward moments where two strangers meet and have nothing to say to each other.

She puts on a jacket and walks out. At the end of the property she discovers a forest trail leading up to a gravel road. She decides to go for a walk to air out the thoughts that keeps spinning in her head. As she carefully keeps her eyes on the path underneath her feet, she ponders the reason she impulsively shared about her intention to attend this weekend workshop. She hadn’t spoken of her first intention of getting to know disadvantaged people who might need her help in the future. On the other hand, it didn’t actually look like the people in the group were neither disadvantaged nor in a situation where they needed her help. It probably would’ve been embarrassing to admit that intention. Thank goodness she came up with a different answer, she thinks while shaking her head at those previously arrogant thoughts. The strange thing that seems to grind around in her head is that the answer she ended up sharing actually seems truer. As if truth got pulled out of her through the spotlight and in the presence of the others.

Ingerid kicks a couple of rocks on the gravel road and follows the stones with her eyes as they land a few feet in front of her. As she raises her eyes she discovers another woman walking down the road. She turns around and discovers another person walking a few feet behind her self as well. She giggles. Seeing the situation from a different perspective through a “newspaper headline technique” it would read: “Newsflash: City-people walking in silence along a dusty gravel road in the middle of nowhere.”
The lifestyle they usually live mixed with the scenery that surrounds them at the moment creates an odd contrast. Add to that image a few large heads filled with ideas, concepts, thoughts and questions up against a magnificent silent nature, and you’ll have another big contrast. It would make for an interesting painting with shades of humour, sadness, seriousness, depth and beauty. A reflection of the society we live in and the complexity that seems to take up all space in a human’s mind with little openness left to revel in nature’s grandeur.

Ingerid feels a sense of calm slowly sinking in. During the workshop sessions in the lodge, she still feels her head filled with thoughts and activities. She realises how difficult it is to just be really quiet and only pay attention to her breath. Kjetil gives them instructions on how to sit quietly and be aware of their own breathing. Simply breathing. He explains how thoughts come and go, and how one can learn to observe without engaging.
The Buddhist monks often refer to thoughts as “crazy monkeys” because they’re jumping from one thing to the next, sometimes while screaming and yelling with dramatic imaginary scenes to draw your attention” Kjetil explains with a calm and pleasant voice before he guides them into silence.

Ingerid is puzzled by the difficulty of accomplishing the exercise. It sounds so easy, yet she finds it very challenging to do. As far as she knows, she hasn’t been able to keep her attention on breathing for more than one or two inhales and exhales before a thought comes in and drags her attention into its own universe. Thoughts like “what are they going to eat for breakfast, lunch and dinner for the rest of the weekend? Dinner that evening consisted of lentils stew, green salad, homemade bread and vegetable juice. Nothing at all like the food and drink she was used to having at home…”

Then she remembers the task at hand, and tries to clear her head and concentrate on her breathing once again. Three exhales later, new thoughts sneak in. This time it’s about her body. A little pain in the leg from the slightly uncomfortable sitting position has alarmed her, and she wonders if she can move. Her body isn’t used to sitting cross-legged and it feels neither natural nor pleasant. She wants to open her eyes to see how the others are positioned, but decides against it.
“What if she meets Kjetil’s gaze and gets caught in action, abandoning the task at hand?”, she thinks with a slight sense of fear.

Again she realises that her thoughts have gotten her attention and remembers the task at hand. She inhales deeply and exhales with a slow steady breath. Breathing in and breathing out…
“Is she breathing too loud maybe? Are the others getting disturbed by the sound? Or are they breathing just as loud?”
She holds her breath for a few seconds trying to listen to the others. And while she senses the consciousness wander out of her body towards the others and the room as a whole, she simultaneously feels a deep palpable silence. She tries to hold her breath for a little longer to stay in the sensation. It feels like time has stopped.
The sound of the others breathing is like gusts of wind through a meadow reminding her of the same stillness that surrounds a sleeping new born baby. It’s like….

There she goes again. Enganging with her thoughts. A little irritated but also relieved by getting a glimpse of something different, she returns to the assignment. The stillness and a sense of time being stopped is now dangling in front of her like a carrot, encouraging her to keep going. She wonders if she can evoke that same sensation again, and starts doing the same thing that enabled it last time. Breath in…. breath out…. breath in…. Breath out… breath in…. Breath out…. And hold the breath….
“Yes, there it is again!”, she thinks excitedly.
“Is this the same experience that Kjetil had when he first arrived at the monastery? What makes a young man want to go to a monastery?”, she thinks and imagines Kjetil as a young, frustrated man.

But before she’s able to indulge the thought further in her imagination, she’s being interrupted by a soft tone from a brass bowl. After three long tones, Kjetil explains with a calm voice that the session is over and that they’re due back tomorrow morning at 7am. Before he lets them out of the room, he goes on to remind them of respecting each others silent introspection.

Not a word is uttered amongst them.
Ingerid suddenly feels an urge to talk to someone. She wishes she knew what the others had experienced. Did they have similar challenges? Similar thoughts? Did they find it hard to keep from engaging with their thoughts too? Did they discover that it was easier to experience silence by holding their breath? Had they sensed a deep calm too? How was this exercise to them? What was their experience? Maybe they had a completely different experience? Maybe she hadn’t done the task correctly? Maybe she had missed something? Maybe she had misunderstood something?

She gazes at the others trying to look for an indication of cohesion. A communion. But everyone looks down. Everyone is absorbed by their own thoughts. Everyone seems to be respecting each others distance and only briefly engaging through eye contact if needed when surpassing one another in staircases and hallways. The situation is starting to feel more and more absurd, and Ingerid senses a frustration building up inside.
“Why can’t they be able to talk to each other? What can possibly be wrong with that? These rules are really sick! This is just stupid”, she thinks while frowning as she’s walks up the stairs.
What is she doing here anyways? The reason she came was to understand the less fortunate in order to become a better lawyer in the future. And does what they’re doing at the moment have anything to do with that? Maybe she should just pack her bags and leave. This probably leads nowhere. What could she possibly get out of this workshop if they’re just supposed to sit quietly by themselves for the whole weekend? She isn’t even able to follow the simple task anyways, so this must be something she’s really bad at. Maybe the other ones are able to follow it to a tee and thinks it’s really easy to concentrate and focus only on their breath. Maybe she’s the only one who thinks this is hard?
”This probably isn’t for me”, she thinks and walks towards the bedroom ready to pack her things and leave tomorrow morning.

As she opens the door to the room, she’s met by a friendly smile from one of the women in the group who is taking clothes out of her bag. The woman finds a notepad and writes LINE. She turns the paper 180 degrees towards Ingerid while giggling and pointing at herself. Ingerid smiles and with her mouth shapes “hi” without making a sound. She then writes her own name on the same page and shows it to Line who returns the smile. They stand there for a few seconds as frozen in a space of kindness, compassion and understanding. The desire to start a conversation is intensely present, but they both know the rules and neither dare to break them out of respect for one another. Line brings her hands together in front of her chest and bows while lowering her gaze. Ingerid returns the gesture and slowly backs out of the room with a warm smile.

There it was. The sensation she realised she’d been missing. The simple feeling of belonging through a connection and understanding with some of the other members of the group.
She peacefully walks down the stairs to the cosy living room and sits down next to a few women by the fireplace. With relaxed eyes gazing into the fire, they enjoy a cup of tea in silence together. And without even realising it, Ingerid’s thoughts about leaving the next morning has left just as easily and swiftly as they came. At least for now.

… to be continued…

Jenny Lane

meditation

 

14 Dec

Side 30-33

Kapittel 5
Ingerid reagerer med blandede følelser på å være i stillhet. Det første hun tenker er at det blir vanskelig, men så ser hun seg rundt og blir påminnet om at hun omringet av fremmede mennesker hun ikke kjenner og at det kanskje er like greit at hun slipper eventuelle øyeblikk der hun og den andre parten ikke vet hva de skal si. Hun tar på seg jakken og går ut på tunet. Der oppdager hun en skogsti som leder til en grusete landevei og velger å gå en tur før lunsj. Tankene surrer vilt i hodet. Det første hun reflekterer over hvilket svar hun gav gruppen omkring intensjon. Hun hadde jo ikke nevnt med et ord at hun var der for å bli bedre kjent med svakere stilte som kanskje ville trenge hennes hjelp som advokat en gang i fremtiden. Det var jo det hun i utgangspunktet hadde som intensjon da hun meldte seg på kurset. På en annen side så jo ikke de i gruppen ut til å være verken vanskeligstilte eller i en situasjon hvor de trengte hennes hjelp. Egentlig hadde det vel kanskje bare vært pinlig å sagt den intensjonen, så det var vel like greit at hun sa noe annet. Det rare var bare at det var det hun svarte som virket mer sant. Som om sannheten presset seg selv frem i lyset av de andre.

Hun sparker løst i noen steiner på landeveien og følger blikket fremover der de lander litt foran henne og oppdager at en annen kvinne fra kurset også har valgt å gå langs denne landeveien. Hun snur seg og ser en annen mann et godt stykke bak henne også og må le litt for seg selv. Her går noen by-mennesker i stillhet langs en øde landevei og funderer på livet. Kontrasten mellom den livsstilen de vanligvis lever og der de er nå, sammen med hoder fulle av tanker mot en storslått, stille natur gir et humoristisk men likevel vakkert bilde på mennesket i dagens samfunn, fniser hun til seg selv.

Ingerid kjenner en ro begynne å senke seg over henne utenfra og inn. Men i sesjonene de har i tømmerhytten, oppdager hun likevel at hodet hennes er fult av tanker og aktivitet, og det er vanskelig å bare være helt, helt stille. Kjetil har gitt de i oppgave å sitte stille og følge med på pusten. Bare pusten. Han har også forklart at tanker kommer til å komme og gå, men at man skal forsøke så godt man kan og bare observere de. Han forteller at buddhist-munkene ofte referer til tankene som ”crazy monkeys” der de hyler og slenger seg fra tre til tre. Ingerid syntes det er vanskelig og føler hun ikke får det til. Så vidt hun vet har hun kanskje klart å følge med pusten i to innpust og utpust før en ny tanke kommer farende og drar den med seg i sitt univers. Tanker om hva skal de spise til frokost, lunsj og middag resten av helgen. Middagen besto av linsesalat, grønn salat, speltbrød og grønnsaksjuice. Ikke noe hun var vandt til å spise eller drikke fra før i det hele tatt. Så kommer hun på oppgave igjen, og forsøker å klarne hodet for å bare konsentrere seg om pusten igjen. 3-4 pust til og nye tanker kommer snikende. Denne gangen er det beinene som ligger litt i klem og hun lurer på om hun kan endre på sittestillingen. Kroppen er ikke vant til å sitte med bena i kors og det kjennes verken naturlig eller behagelig ut. Hun kjenner hun har lyst til å åpne øynene for å se hvordan de andre sitter, men bestemmer seg for å ikke gjøre det. Hva hvis hun møter blikket til Kjetil og blir tatt på fersken for å ikke følge oppgaven?

Igjen oppdager hun at tankene har tatt overhånd, og igjen henter hun seg tilbake til oppgaven om å holde fokuset på pusten, og kun pusten. Hun puster rolig inn, og rolig ut, rolig inn og rolig ut. Puster hun for høyt kanskje? Blir de andre forstyrret av lyden? Eller puster de like høyt? Hun holder pusten et øyeblikk og forsøker å lytte til de andre i gruppen. Og i det hun kjenner bevisstheten vandre ut av kroppen til de andre, kjenner hun samtidig en enorm stillhet som er til å ta og føle på. Hun fortsetter å holde pusten og blir værende i en ro som kan sammenlignes med små øyeblikk hun har kjent tidligere hvor klokken har kjentes ut som om den har stått stille. Hun hører pusten fra de andre som om det skulle vært små vindpust i en sommereng. Det minner henne også om stillheten rundt et barn som sover. Som…

Der var tankene igjen. Litt irritert men samtidig lettet over at hun har fått et lite glimt av noe annet, tar hun fatt på oppgaven igjen. Den roen der fremme og følelsen av at tiden står stille henger nå som en gulrot foran henne. Ok, pust inn… pust ut… pust inn… pust ut… pust inn… pust ut… og hold pusten svakt… Jo, der var det igjen. Hun lurer på om de andre har den samme opplevelsen og om Kjetil opplevde dette da han var i munkekloster første gangen. Hva får en til å ville dra i et munkekloster, tenker hun og ser for seg Kjetil i en frustrert, yngre utgave, men før hun rekker å tenke videre på det avbrytes hun av en svak tone fra en messingbolle. Etter 3 lange toner sier Kjetil med rolig stemme at sesjonen er over og at de skal møtes kl. 07 morgenen etter. Han minner til slutt om å respektere hverandres stillhet og introspeksjon.

Ikke et ord blir utvekslet. Ingerid kjenner plutselig en trang til å prate. Hun skulle så gjerne visst hva de andre opplevde? Hadde de lignende tanker. De samme utfordringene? Syntes de også det var vanskelig å ikke tenke? Fant de også frem til at det var lettere å være helt stille i hodet hvis de holdt pusten et øyeblikk. Hadde de også opplevd roen? Hvordan var det for dem? Hva hadde de erfart? Kanskje de hadde en helt annen opplevelse? Kanskje hun ikke hadde gjort oppgaven riktig? Kanskje hun hadde gått glipp av noe? Hadde hun kanskje misforstått? Hun titter rundt på de andre og forsøker å granske ansiktene deres etter en indikasjon på samhørighet. Et fellesskap. Men alle kikker ned. Hver og en går rundt i sine egne tanker og ser bare opp på hverandre ved trange forbipasseringer i trappen eller i gangen.

Situasjonen begynner å føles mer og mer absurd ut, og Ingerid kjenner en frustrasjon bygge seg opp innvendig. Hvorfor skal de ikke kunne prate med hverandre? Hva er det som er så galt med det? Så sykt med alle disse reglene egentlig! Dette her er jo bare dumt! Hva gjør hun her egentlig igjen? Var det ikke for å forstå de svakere stilte slik at hun kunne bli en bedre advokat i fremtiden? Og hva hadde dette hun drev med nå med den saken å gjøre? Kanskje hun bare skulle pakke sekken og dra? Dette her monner jo bare ut i ingenting? Hva kan hun umulig få ut av dette kurset hvis de bare skal sitte i stillhet med masse egne tanker en hel helg? Hun klarer jo ikke å følge oppgaven likevel, så dette må være noe hun er skikkelig dårlig på. Kanskje de andre klare å følge oppgaven til punkt å prikke og syntes det var lett å konsentrere seg om pusten. Kanskje hun var den eneste som syntes det var vanskelig. Dette var nok ikke noe for henne.

Hun går inn på soverommet med køyesengene og er klar til å pakke ned sakene sine slik at hun kan dra i morgen tidlig. I det hun åpner døren blir hun møtt med et vennlig smil fra en av kvinnene i gruppen som står fremoverbøyd og tar klær ut av sekken sin. Kvinnen finner frem en notisblokk og skriver LINE på den og snur arket mot Ingerid mens hun peker på seg selv og fniser. Ingerid smiler og former ”hei” uten lyd med munnen, skriver navnet sitt og viser det til Line som gjengjelder smilet. De stivner der noen sekunder, i vennlighet, mykhet og forståelse. Ønsket om å starte en samtale ligger intenst i luften, men de vet begge reglene godt og tør ikke bryte dem i respekt for hverandre. Line samler håndflatene sammen foran brystet og nikker mot Ingerid med bøyd hode og senket blikk. Ingerid gjengjelder gesten og rygger ut av rommet med et varmt smil om munnen.

Der var den. Følelsen av samhørighet, fellesskap og forståelse. Hun går ned trappen igjen, inn i den hjemmekoselige stuen, og setter seg ved den lune peisen og to andre kvinner. Med lukkede øyne sitter de i stillhet med en tekopp og nyter varmen, mens tankene om å forlate stedet er som vaporisert ut i intet.

…. fortsettelse følger….

Jenny Lane