19 Feb

Side 53: Fornuft og tvil

rainyday

Ingerid trasker hjem i det tunge regneværet, men føler fortsatt varmen fra samtalen med Per. Likevel vet hun ikke helt hva hun skal foreta seg. Om hun skal gå tilbake til lesesalen, sitte hjemme og lese, eller om hun rett og slett skal ta en dag fri og finne på noe annet. Det er mest likt henne å være pliktoppfyllende, så hun føler en anstrengelse i halsen ved tanken på å ta en dag fri. Det er lagt opp et stramt tidsskjema i forhold til hvor mange sider man bør lese hver dag for å komme i mål til eksamen, og hun vet godt at det er vanskelig å ta igjen hvis man først begynner å henge etter.

Regnet trommer kraftig ned på paraplyen der hun går og vurderer for og i mot. Hver gang hun tenker ut i fra hva som er mest fornuftig, kjenner hun det knyter seg lett i magen. Pliktløp, pliktløp, pliktløp, tenker hun og sukker. Foreldrenes stemme surrer i det fjerne:
”Tenk om alle bare skulle gjort som de hadde lyst til? Da hadde det blitt totalt kaos! Vi må alle gjøre ting vi ikke har lyst til!”, hører hun de rope i minnene hennes.

Var det virkelig sant det de påsto? Ville det virkelig blitt kaos? Kanskje det ikke hadde blitt kaos i det hele tatt, men heller mer glede. For var det ikke noen ganger slik at vaktmesteren innerst inne kanskje hadde hatt lyst til å bli lege, og legen innerst inne kanskje hadde hatt lyst til å bli baker, og advokaten egentlig hadde lyst til å bli kunstner, og møbelsnekkeren egentlig hadde lyst til å bli politimann? Kanskje det likevel hadde ordnet seg hvis alle gjorde og ble det de hadde lyst til?

Var hun på vei til å bli det hun egentlig hadde lyst til? Hun trodde det før, men nå føler hun seg usikker. I tvil om det er egentlig det hun kommer til å glede seg over å gjøre hver dag. I tvil om hun egentlig er noe god til det. I tvil om at det vil tilfredsstille henne så dypt at hun vil være takknemlig for yrket hun har valgt hver dag hun går på jobben. I tvil om andre vil verdsette henne for arbeidet hun ville komme til å gjøre. I tvil. Rett og slett i tvil. Og tvilen gnager hardt og dypt i henne der hun trasker sakte hjem i det våte regneværet.

… fortsettelse følger…

Jenny Lane

26 Jan

Side 51-52

girl-sitting

Leppene hans smaker som søt kirsebær lipgloss, og Elise vet at det ikke er fra henne. Ved bena hans ligger Silje som holder på å dra av han buksene. Hvordan havnet hun i denne situasjonen?, tenker hun og kjenner den indre kampen om rett og galt. Hun åpner øynene og ser bare den nære huden til Per Olav som fortsatt kysser henne dypt og inderlig. Kirsebær lipglossen minner henne om Katy Perrys sang ”I kissed a girl”, og hun tar seg selv i å plutselig leke med tanken om å kysse Silje i det Per Olav åpner munnen og slenger hodet bakover med et høyt stønn. Hun ser nedover den nakne, muskuløse kroppen og oppdager Silje med ansiktet begravd mellom bena hans.

Hva skulle hun gjøre nå? Filler’n hun skulle nok ha vært litt fullere før hun begav seg inn på dette, tenker hun og ser rundt i rommet etter noen glass eller flasker med alkoholholdig drikke. Men vinglassene på nattbordet er tomme. Skal hun forlate situasjonen og helle i seg noen harde dråper fra barskapet i stuen, vurderer hun et lite øyeblikk, men kaster ideen raskt fra seg i redsel for å gå glipp av noe og for å komme for sent inn i spillet igjen. Følelsen av at det er en person for mye i rommet, er allerede veldig sterk. Hva skal hun gjøre for å komme seg inn på banen igjen?, tenker hun febrilsk. Sangen dukker opp igjen i hodet hennes og i mangel på en bedre ide, beveger hun seg ned mot Silje og begynner å kysse og kjærtegne hennes halvnakne rumpe. Silje reiser hodet forundret opp, snur seg mot Elise og stivner ett sekund, før hun slapper av igjen og går villere til verks på Per Olavs kropp. Inspirert av Siljes aksept og lidenskap, våger Elise seg ett skritt lengre ut på den slakke linen, og tar tak i stringtrusen til Silje med tennene. Hun drar den sakte nedover med små, våte kyss langs kanten, mens hun samtidig kjærtegner hoftene og innsiden av lårene hennes med fingrene. Silje stønner av vellyst og stikker den myke rumpen lengre ut mot Elise som svarer med å la fingrene sakte finne frem i det våte landskapet mellom bena hennes. Hun lar fingrene leke lett og ledig rundt leppekantene i ertende bevegelser som får Silje til å vugge svakt fra side til side. Hun puster tungt og slipper ut et skrik av nytelse da Elise lar den ene fingeren sakte gli inn i den våte tunnelen. Hun lener seg over benene og kysser rumpen hennes mykt mens fingeren kjærtegner innsiden av venninnen helt til faretruende tanker plutselig suser inn som godstog i hjernen. Alarmer går av i hytt og pine.
”Hva er det hun holder på med?”, tenker hun i vill panikk. Det er hennes egne, gode venninne hun nå kysser, fingrer og klår på. Hvordan skal hun kunne møte blikket hennes igjen dagen etter? Kommer dette til å forandre alt?, tenker hun i redsel og trekker raskt til seg fingrene.
”Nei, dette klarer jeg ikke. Det blir for dumt. For nært. For rart. For ekkelt…”, tenker hun og stormer ut av rommet.

Elise synker ned langs veggen på utsiden av soverommet. Hun kan fortsatt høre stønnene og forestille seg bevegelsene i sengen for hvert knirk og dunk mot veggen. Våte, skamfulle tårer triller nedover kinnet hennes der hun sitter sammenkrøket med knærne godt trukket inntil brystet. Duften av Silje siver mot henne da hun legger hodet i hendene, og i sinne trekker hun hendene vekk fra ansiktet. ”At hun kunne være så dum!”, sier hun til seg selv som om kjefting var et botemiddel på situasjonen. Hun tørker vekk tårer og snørr med t-skjorten hun rasket med seg da hun forlot rommet, men våger ikke å gi fra seg en lyd. Ikke vil hun gå på badet og vaske hendene heller. Hun vil ikke gå glipp av noe, men bare sitte der med alle følelsene og ørene på stilk i en vond selvpining av anger, sjalusi og nedvergelse.

… fortsettelse følger…

Jenny Lane

17 Jan

Kapittel 8: Side 49-50: Jeger, Byttedyr og Trekant

champis

Kapittel 8
Petter skrur opp musikken i den hvite Range Rover Evoque’n. Hele bilen fylles med Flo Rida og Sia’s stemme som skriker: ”Hey, I heard you were a wild one”. Stemningen øker raskt, og jentene synger med fra baksetet.
“Oooooh ooooh ooh”, stemmer de i.
De svinger inn på Tjuvholmen, parkerer og stormer mot Bølgen & Moi for å nyte edle dråper, god mat og solnedgang. De kaprer et at de store langbordene på utsiden, og Per Olav er rask til å bestille et par flasker champagne og noen halvlitere med øl. Stedet syder av tilsynelatende vellykkede mennesker med mørke solbriller og dyre merkeklær. Jentenes sporty antrekk for enda mer oppmerksomhet når guttene begynner å få litt alkohol innabords, og Per Olav vet å holde glassene deres fulle av champagne til enhver tid der han sitter midt i mellom Silje og Elise. Hendene hans beveger seg stadig vekk oppover lårene på både Silje og Elise. Er en av jentene opptatt i en samtale med en av de andre guttene, snur han seg raskt mot den andre. Oppmerksomheten hans vandrer fra den ene til den andre og tilbake i en runddans, og litt etter litt i takt med antall glass champagne, feststemning og humør begynner begge å gjengjelde kjærtegnene hans under bordet. Når de beveger seg noen skritt bortover til BAR, har han en arm godt rundt begges hofter. Både Elise og Silje nyter oppmerksomheten hans og ser ikke ut til å bry seg om å dele inntil shotglassene kommer på bordet nok en gang. Per Olav begynner å miste taket, og før han vet ordet av det konkurrerer Elise og Silje høylytt om hans gunst. Han ser på begge og flirer av hvor sexy han syntes de er når de krangler. Til slutt avbryter han.

”Jeg liker dere begge to jeg. Hva med en trekant?”, spør han lekende.
Det blir stille mellom dem, og spørsmålet blir hengende igjen i luften. Jentene gransker hverandre med sløve blikk og boblende rus. Var det ment som en spøk, eller mente han alvor, undrer Elise og ser bort på Per Olav. Han smiler tilfreds tilbake med en kroppsholdning som tilsier at han mener hvert ord. Den lidenskapelige ilden som hun ble kjent med i går, er tilbake igjen. Men det lysende begjæret i øynene hans er denne gangen også rettet mot hennes venninne. Likevel ser hun at det er like mye rettet mot henne. Hun kan ikke ha vært helt dårlig i sengen hvis han er villig til å fortsette, tenker hun. Samtidig ergres hun litt over at han også begjærer venninnen. En mann liker å jakte, tenker hun. Og siden han allerede hadde henne som bytte i går, blir nok valget i kveld å akseptere forslaget hans om trekant, eller finne seg i at han heller ønsker venninnen. Plutselig var det ikke lenger en konkurranse mellom henne og Silje, men heller et spørsmål om hun ville være med på leken eller ei. I lyset av de siste tankene bestemmer Elise seg for at hun ikke gir opp så lett, og begynner å gapskratte for å løse opp spenningen og hive ballen over til Silje. Vil hun kaste vekk forslaget om trekant og ta det som en spøk, eller vil hun akseptere? I bakgrunnen dundrer bass og eggende rytmer til Usher stemme der han synger ”If you want to scream, yeah, let me know and I’ll take you there”.

… fortsettelse følger…

Jenny Lane

 

13 Jan

Side 46-48: En Varm Klem

klem

”Det høres komplisert og vanskelig ut”, svarer Ingerid skeptisk og tenker på situasjonen tidligere med venninnene og hvor fort ordene bare datt ut av munnen på henne i forsvar.
”Det høres kanskje vanskelig ut nå, men med øvelsene du har lært vil du se at litt etter litt vil muskelen vi kaller bevissthet ekspandere og på en måte skru ned tempoet for deg. Det blir som om du nesten skulle ha trykket på en slow-motion knapp. Tiden vil virke som om den strekker seg, som om den skulle vært tøyelig nesten!, forklarer Per og humrer ved tanken. Med lysende og ivrige øyne fortsetter han:
”I den slow-motion tiden vil du etter hvert oppdage flere nivåer av informasjon.” Ingerid gir han et morsk og bekymret uttrykk.
”Ikke se på det sånn, da!”, sier han lekent mot henne og dytter henne lett på skulderen.
”Se det heller som et spennende univers du skal oppdage. Finn eventyrlysten i deg, den som er full av nysgjerrighet og iver og som kaster seg ut i det dype hav på leting etter gull og diamanter.”, sier Per med sin mest dramatiske teaterstemme helt i tråd med de overdådige kostymene på kunstbildene bak han. Ingerid ler og kjenner seg lettet over å ha noen å snakke med som er kommet et lite stykke videre på den veien hun så vidt har begynt å snuse på.
”Hva fikk deg til å begynne å meditere?”, spør Ingerid og ser nysgjerrig opp på han i det servitøren kommer med to store kopper med varm sjokolade og krem.
”Mmmm”, svarer Per og ser ned mot koppen foran han. Han tar en slurk av kakaoen og med krembart svarer han:
”Nå skal du høre her…” med en komediestemme som får de begge til å fnise og le. ”Sorry, jeg klarer bare ikke å være alvorlig så lenge av gangen”, svarer han og ler unnskyldende.

Så blir han alvorlig og begynner sin historie:
”For en liten stund tilbake døden faren min”, begynner han forsiktig.
Ingerid ser medlidende på han med triste øyne.
”Nei, det var ikke så trist det altså. Eller. Det var faktisk det som var trist for meg. Nettopp det at jeg ikke følte den store sorgen”, legger han til.
”Man skal jo liksom kjenne en stor sorg når et familiemedlem dør, men jeg kjente altså ikke det. Det føltes nesten ut som om det kunne vært hvem som helst som døde”, forteller han og stopper i en liten tankepause.
”Var dere ikke så nær hverandre?”, spør Ingerid forsiktig litt redd for at samtalen skal ende i tårer. Hun snur seg rundt og puster litt lettet ut over at det ikke er så mange i lokalet.
”Vi både var nær og ikke nær samtidig. Det vil si.. Jeg tror at vi hadde et ganske normalt forhold. Jeg så han vel fire-fem ganger i året, og vi pratet jo litt hver gang. Men han var jo aldri den pratsomme typen. Stilte aldri noen spørsmål. Jeg tror han var litt redd for å spørre om noe som kunne tas ille opp. Og så tror jeg at han egentlig aldri klarte å akseptere legningen min. Det ble for fremmed for han, tror jeg”, sier Per tankefullt som om han fortsatt leter etter å forstå.

Ingerid nikker forståelsesfullt til han. Etter en kort stillhet fortsetter han.
”Det var i hvert fall det som fikk meg til å ta kontakt med en terapeut som anbefalte noen meditasjonskurs. Siden den gang har jeg gått på flere kurs. I begynnelsen gjorde jeg det mest for å forsøke å forstå faren min og så meg selv, men etter hvert kjente jeg at ordene begynte å bli overflødige og at en indre ro tok plass i stedet. Jeg så at jeg kunne grave og grave i et forsøk på å forstå, men at gravingen kunne pågå i evigheter og gi nye svar og nye vinklinger hver gang. Og ut av den realiseringen kom svaret til meg. Jeg kunne lete og lete hvis jeg ville, etter ord som kunne gi meg svar, men likevel ville det aldri tilfredsstille tørsten i meg. For det jeg virkelig søker er dypere enn ord”, avslutter han og smiler varmt til Ingerid.

Ingerid vet ikke helt hva hun skal svare. Det blir stille mens ordene hans synker inn. Hun vet ikke helt om hun får helt taket på hva han sier. Litt forvirret spør hun:
”Hva er det med den roen?”
”Åh, hvis ikke du har kjent på den, så må den oppleves.”, forklarer Per mykt og forståelsesfullt.
”Det er forresten en ting du bør vite som de ikke snakket om på kurset. Det er to forskjellige grunnopplevelser av stillhet. Den ene er en kald opplevelse. Som om tiden skulle vært frosset til is. Denne stillheten betegnes ofte som sjokk. Ut av kroppen følelse. Som om man forsvinner inn i et sort hull som suger til seg alt liv. Tomhet uten liv, om du vil”, sier han og trekker inn pusten.
”Og så har du den andre opplevelsen av stillhet som er varm. Ekspanderende og full. Som en varm omfavnelse av morskjærlighet. Nærende. En stillhet som kjennes godt ut i hele kroppen, og som man har lyst til å bli værende i. Som er tilstedeværende.” forklarer Per som om han nyter en klem for hver eneste setning han sier. Han gransker ansiktet til Ingerid for å se om hun henger med.
”Hvis du er usikker på om du beveger deg i riktig retning, finnes det en enkel teknikk som justerer deg på rett vei umiddelbart. Det er så enkelt som å smile.”, sier han og ler mens han rekker ut hånden til servitøren for å spørre om regningen.

”Jeg tror jeg fikk en liten smakebit av det på kurset vi var på”, sier Ingerid litt usikkert.
”Det var i hvert fall noen små sekunder hvor jeg følte at det var en enorm stillhet som fylte rommet”, fortsetter Ingerid.
”Ja, da er du på vei”, svarer Per og smiler.
”Når du først har fått smaken på det, vil tørsten etter mer drive deg videre”, legger han til og tørker seg om munnen etter å ha tatt en stor munnfull av kakaoen som begynner å bli kald.
”Drive meg videre hvor da?”, spør Ingerid forundret.
”Det er det ingen som vet”, svarer han lurt og blunker med den ene øyet.
”Jeg skal forresten på en konsert med noen venner i kveld. Har du lyst til å være med?”, spør han og betaler regningen som er kommet på bordet.
”Ja, det kan jeg vel”, svarer Ingerid og minnes planene hun egentlig hadde i kveld sammen med Sara og Silje. De kom det nok definitivt ikke til å bli noe av etter hendelsen i kantinen tidligere, tenker hun.
”Hvem er det som spiller?”, spør hun nysgjerrig og tar på seg ytterjakken.
”Deva Premal & Miten heter de”, svarer han på vei ut døren til Barfot.
”De synger og spiller gamle, indiske mantraer på en ny, mer moderne måte. Det er vanskelig å forklare. Igjen, det kan bare oppleves!”, sier han og ler hjertelig.
”Ok, jeg blir med!”, svarer hun smilende tilbake og gir han en lang klem. De blir igjen stående noen sekunder, og Ingerid kjenner hun allerede begynner å like disse lange klemmene. Det gir tid til å ta inn den andre personen og virkelig kjenne på varmen og de gode følelsene mellom dem.
”Da sees vi på Logen Teater kl. 20”, sier han til henne i det han snur seg og går tilbake til blomsterbutikken.

… fortsettelse følger…

Jenny Lane

11 Jan

Side 43-45: Et Hav Av Valgmuligheter

count

Kapittel 7
”Hallo du er nå kommet til Per Hallsteinsgjerde. Hva kan jeg hjelpe deg med i dag?”.
Per stemme er som balsam mot Ingerids ører der han svarer lett, vennlig og fornøyd.
”Hei Per, det er Ingerid fra kurset”, sier Ingerid med telefonen tett inntil øret.
”Heeeiiii Ingerid! Hvordan går det med deg?”, svarer Per tilbake og drar ekstra lenge på hei-et så man nesten kan høre at smilet brer seg fra øre til øre. Ingerid kjenner varmen bre seg i hele kroppen og får nesten lyst til å begynne å gråte igjen. Hva er det som skjer med henne om dagen? Humørsvingningene går opp og ned som om hun skulle vært i overgangsalderen.
”Jeg trenger noen å prate med som kanskje forstår hvordan jeg har det”, fortsetter Ingerid og kjenner gråten i halsen. ”Ååh…”, svarer Per med medfølende stemme.
”Møt meg her i blomsterbutikken, så går vi og tar en kaffe et sted.”, fortsetter han.

Per’s blomsterbutikk ligger i en sidegate av Torgalmenningen. Fasaden er dekorert i fransk landstil med ornamenter i grå murpuss. Utover fortauet står slitte trekasser med vakre rosa Hortensiaer og lilla Lavendel. Per ser henne gjennom vinduet og signaliserer at han kommer ut for å møte henne. Det regner lett som det ofte gjør i Bergen, og Ingerid surrer et sennepsgult skjerf strammere om halsen og sparker beina sammen for å ikke fryse for mye i høstværet. Per kommer ut døren og smyger seg tett inntil Ingerid under paraplyen hennes, tar et godt grep om livet hennes og sier:
”Kom så stikker vi et sted og tar en varm, kopp sjokolade. Det fortjener vi nå i dette været!”. Stemmen hans er lys og ledig, varm og lett. Like lett som dagen er tung for Ingerid, men det er nettopp det hun trenger nå. Noen som kan stå helt utenfor i sin egen rosa boble, og løfte henne litt opp og frem. Av det lille hun har lært Per og kjenne, virker det som om han er den rette til det. Og så langt skuffer han ikke. Per ser på henne under paraplyen med varme smil og knuger henne stadig vekk tett inntil seg. Det er så herlig med Per, for hun vet at det bare er et hav av vennlighet og ikke noe mer. Hadde han vært en heteroseksuell mann hadde hun nok begynt å tolke kroppsignalene i feil retning, men med viten om at han er skjev gjør at de begge bare kan slappe av og heller overøse hverandre med søte ord og kjærtegn uten dobbel-forstand  Eller rettere sagt, Per kan overøse Ingerid. Det går ikke så mye den andre veien enda, men det ser ikke Per ut til å bry seg om. Han stråler like herlig av en lystig livsenergi som bare oser ut av han uten at han trenger å ofre det en tanke.

”Jeg skulle ønske jeg kunne være like komfortabel og livsglad som deg”, innrømmer Ingerid til Per under paraplyen.
”Det kommer du nok også til å bli igjen, kjære deg. Det kreves litt innsats hver dag. Hvis du ser på hjernen din som en muskel, så kan du begynne med å gi deg selv litt medfølelse og tid. A: Du har nettopp oppdaget at det er en muskel, og B: du har nettopp lært noen øvelser. Legg deg litt i trening hver dag, så skal du se at tåken letter litt og litt for hver dag som går”, fortsetter Per som om han skulle vært hennes treningsekspert. Ingerid vet han refererer til øvelsene fra kurset, men syntes likevel det er vanskelig og abstrakt.
”Jeg er ikke sikker på at jeg får det til så bra. Hva om jeg bare fortsetter slik jeg gjør det nå også gjør jeg det feil og så virker det ikke i det hele tatt. Hvordan vet jeg at det funker?”, spør Ingerid og kjenner frustrasjonen bak hvert eneste ord.
”Så lenge du gjør som den første oppgaven tilsier ved å gå tilbake til å bare fokusere på pusten, så vil du etter hvert oppdage at du litt etter litt klarer å holde fokuset lengre og lengre. Det er det første konkrete beviset. Andre ting du vil merke det på, som er litt vanskeligere å se, er at du kanskje vil begynne å oppdage en bevissthet i bakgrunnen hvis du blir presset i et utfordrende situasjon.”, forklarer Per i det han åpner døren for henne til Barfot. De rister paraply og ytterklær i den lille yttergangen før de går videre inn i en lunt dekorert restaurant med benker i beige skinn og mursteinsvegger. Noen stramme barkrakker i sort og metall mot de slitte murveggene gir et hipt, urbant miljø og indikerer en inspirasjon fra New York. De finner et ledig bord med skinnbenk.

”Hva mente du med det siste du sa på utsiden?”, spør Ingerid og leder samtalen tilbake.
”Det med bevisstheten i bakgrunnen i en presset situasjon?”, spør han bekreftende og Ingerid nikker mens hun setter seg komfortabelt til rette i den myke skinnsofaen. Per setter seg ned på den andre enden av sofaen, bestiller to kakaoer fra servitøren og fortsetter:
”La oss si at en person anklager deg for noe du ikke har gjort. Den vanlige måten å reagere på ville kanskje vært å høylytt forsvare seg med all sin makt og argumenter. Det du kanskje vil oppdage etter hvert er at i det millisekundet, rett før du skal til å gå i forsvar, vil det plutselig dukke opp noen valgmuligheter foran deg. Plutselig vil du kanskje oppdage at det er andre måter å reagerer på, andre ting du kan si, andre måter å uttrykke stemmen på, kroppen på. Det vil åpne seg en verden av muligheter fra et annet sted du kanskje ikke er i kontakt med nå. Og når du ser andre måter å respondere på, har du plutselig et valg. Du kan enten velge å reagere på den du er vant til å gjøre, eller du kan prøve noe nytt.” Per gransker ansiktet til Ingerid nøye for å se om hun henger med. Ingerid nikker men ikke helt overbevisende.

”Da jeg var liten, hadde jeg veldig kort lunte og fyrte av sint som en okse for veldig små ting”, fortsetter Per og ler litt av minnet om seg selv.
”Da pleide alltid min mor å si til meg: Prøv og tell til ti Per neste gang de mobber deg”, forteller han med samme lystighet i stemmen.
”Innbakt i det lille, uskyldige rådet som så mange er vant til å gi og motta, ligger kjernen til det jeg snakker om. Prøv å følge med neste gang du blir presset og se om du klarer å vente ett millisekund…” sier han og trekker pusten inn høyt før han fortsetter:
”…og se en annen måte å takle situasjonen på”, avslutter han og puster ut igjen med samme intensitet.

… fortsettelse følger…

Jenny Lane

09 Jan

Side 40-42: Het kamp

cheerleaders

Guttene er allerede i gang med oppvarmingen når jentene møter opp. Sara vinker til Per Olav som løper mot de så fort han får øye på dem.
”Fikk dere tak i noe fint?”, spør han og smiler bredt, tydelig glad over å se de.
”Ja, det gjorde vi!”, svarer fornøyd, og fortsetter
”Er det en garderobe her vi kan skifte i?”
”Dere kan nok skifte i garderoben vår siden vi alle er i gang med oppvarmingen allerede,” sier han og peker mot bygningen ved siden av banene.

Jentene nærmest løper bort, og stormer inn døren. Til deres forskrekkelse åpner de feil garderobe dør og havner ansikt til ansikt med de lettkledde medisinstudentene. Unge, veltrente kropper lyser opp som solstråler i et vindu og blender de sjenerte blikkene til jentene.
”Oj, unnskyld”, sier de stotrende i kor og lukker fort igjen døren før noen av guttene rakk å snu seg.
Fnisende går de mot den andre garderoben og kommenterer hviskende hvor heite de syntes guttene var. De låser døren til garderoben i tilfelle noen av guttene pønsker på å ta hevn. På de slitte trebenkene ligger gutteklær strødd utover, og rundt omkring står sko og halvåpne bagger. For å få plass til sine egne ting blir de nødt til å skyve noen av guttenes klær til siden mens de pønsker ut hvem som eier de forskjellige klærne. De gjør det nærmest til en konkurranse der de tar tak i det ene plagget etter det andre. Etter noen runder våger de seg til og med til å ta tak i genserne og lukte på dem før de gjetter hvem de tilhører. Oppspiltheten stiger og stiger, og når de endelig er klare til å skifte til sine egne antrekk har de glemt guttene i den andre garderoben. De skravler i vei og kler av seg plagg for plagg, uvitende om at flere av guttene står i dusjen og smugtitter. Når de til slutt står halvnakne i de små underbuksene klare til å kle på seg igjen, blir en av guttene dyttet innover i garderoben mens guttelatteren runger ut i dusjområdet. I full panikk forsøker jentene å dekke seg til, men føler seg likevel overrumplet og flaue. Med en litt snerpete og sint stemme beordrer Silje de ut av garderoben.
”Så barnslige dere er!”, legger hun til mens de skynder å kle på seg.
Men innerst inne syntes de alle tre jentene at hendelsen bare gav de enda et forsprang i å bryte konsentrasjon til guttene under kampen etterpå.

Jentene løper mot banen i sine sporty og sexy cheerleader antrekk som om de skulle vært klippet ut av en musikkvideo. De er alle tre omtrent like høye, og med langt, blondt hår, pent oppsatt i hestehaler. I tillegg til like klær og sko, har de også tatt på seg store, glamorøse solbriller og lagt på noen ekstra lag med lipgloss. Flere av guttene fra begge lagene stopper opp og blir stående å stirre når de nærmer seg. Jentene soler seg i glansen og spiller videre på den med noen fnisete heiarop de har øvd på i koordinasjon med litt hoftevrikking og duske risting. Per Olav og Petter plystrer høyt og klapper av full iver når de er ferdige med heiaropene. Stoltheten deres er til å ta og føle på der de skubber til hverandre og ser mot medisinguttene med lure, djevelske øyne.

Jentene koser seg i sitt teatralske hjørne under hele kampen, og flørter vilt med alle guttene fra begge lagene. Det mangler ikke på oppmerksomhet og flatterende blikk der de sprader frem og tilbake som lekre sukkertøy bak i et vindu. Vel vernet av dagslyset og fotballkampen, kjører de fullt ut med sin sensualitet og spiller guttene opp mot hverandre i en kamp mellom fiendtlighet mot hverandre og beskyttelse av jentene. Fotballkampen øker i intensitet, og konkurranseinstinktet bygger seg opp mer og mer med hver muskel som flekses, hver nærkamp som kjempes og hvert mål som scores. Adrenalinet og testoseronet skyter til værs da en av medisinstudentene slenger ut:
”Dere kan beholde de jævla horene deres for dere selv!”

”Hva sa du?!”, roper Per Olav illsint, bykser mot han som en overtent okse og dytter han så kraftig i skuldrene at den lille, spinkle medisinstudenten faller bakover. Flere av lagkameratene tenner på alle pluggene og kaster seg inn i krangelen, og før noen rekker å ta til fatning er det plutselig en slåsskamp mellom lagene på gang ute på banen. Dommeren blåser febrilsk i fløyta, men til ingen nytte. Flere av guttene er i tottene på hverandre, og selv de som forsøker å hindre de andre blir slått og dratt inn i kampen. Det er fullstendig kaos på banen, og jentene blir stående bekymret på sidelinjen og måpe. Omsider klarer noen av guttene å skille de fleste fra hverandre nok til at slagene stopper og de får roet seg ned. Flere av guttene på hvert lag står og holder håndklær og papir mot blodige neser, og noen av guttene begynner å gå mot garderoben. Stemningen er intenst amper, og fiendtlige blikk kastes mellom både guttene og jentene. Sara forsøker å bryte isen og går mot Per Olav og spør medlidende:
”Går det bra?”, mens hun forsiktig prøver å møte blikket hans der han kikker ned på det rød flekkete papiret i hendene.
”Ja da”, svarer han og tørker vekk litt mer blod fra nesen.
”Hva var det som skjedde? Var det noen som sa noe?”, spør hun lavt med myke øyne.
Per Olav møter blikket hennes, men ser raskt vekk igjen.
”Bare noen idiotkommentarer jeg ikke skulle brydd meg om”, svarer han av fektende.

”Vi kan ikke la dette ødelegge feststemningen vi hadde på gang! La oss ta en pils et sted. Dere jentene kan bare gå sånn, kan dere ikke? Så tar vi guttene en rask dusj og kommer oss av gårde”, sier han høyt og nikker mot lagkameratene i nærheten.

… fortsettelse følger…

Jenny Lane

22 Dec

Side 37-39: Leker med ilden

stockings

Kapittel 6
Elise våkner opp litt desorientert før hun skimter Per Olav ved siden av henne og begynner sakte å minnes kvelden i forveien. Hun blir liggende å stirre opp i taket, granskende rundt i sitt eget hode etter puslebrikkene som kan sette det hele sammen. Foreløpig husker hun kun stykkevis. Som en trailer for en kinofilm. Hun rekker ikke å tenke så lenge før hun kjenner varme kyss langs skulderen. Overrasket og litt skremt snur hun seg raskt til siden og møter det sensuelle, intense blikket til Per Olav.

”Heisan!”, sier han med litt klein, barnslig stemme og lener seg litt lengre inn mot kroppen hennes og fortsetter å kysse rundt skuldrene og inn mot brystet.
”Hei!”, svarer hun tilbake litt usikker på om hun skal gjengjelde eller ikke. I edru tilstand virker ikke spenningen like sterk, men hva skal hun ellers gjøre? Reise seg markant opp av sengen og gå? Jentene hadde jo avtalt å være der en hel helg. Hun vil nødig forårsake dårlige vibber i huset. Dessuten ble jo avgjørelsen allerede tatt i går kveld da de konsumerte hverandre med heftig, lidenskapelig begjær. Å gjøre det en gang til kunne vel neppe skade noen, tenker hun mens hun snur seg rundt og borer stumpen inn mot hans harde manndom. Han responderer raskt og ettersom han ligger litt lenger foran henne i løypa, presser han seg inn dørporten som bare så vidt står på gløtt. Det kjennes nesten som sandpapir der han tvinger seg inn, og hun kniper leppene sammen for å ikke hyle. Heldigvis trenger han ikke trykke mer enn fire ganger før døren åpnes og han slipper inn. Full av iver kjører han i vei i et forrykende tempo mens han holder tak med den ene hånden på hoften hennes og den andre på hodet. Kroppen hennes slenges frem og tilbake som en vaskefille og hun stønner for å late som om hun nyter det, selv om hun egentlig føler seg forvirret. For bare noen sekunder tidligere hadde hun ligget rolig og stirret opp i taket, mens nå var hun som en bamse som holdt på å bli ristet i filler. Men det er for sent å komme seg ut av dette nå, tenker hun.
”Skaden er allerede gjort, så da er det bare å nyte det som er igjen”, sier hun til seg selv mens hun forsøker å la fokuset gli ned til det varme våte. Likevel orker hun ikke tanken på å se ansiktet hans, og gjengjelder i stedet begjæret ved å øke tempo på hoftene. Han reagerer øyeblikkelig, strekker seg raskt mot toppen og når klimaks noen få sekunder senere. Endelig ferdig, tenker hun i det han snur seg vekk fra henne, ruller over på ryggen og stønner et lettet sukk mens hun blir liggende sammenkrøket i fosterstilling.

På kjøkkenet står Sara og Silje og leter febrilsk i skapene etter alt de ønsker å sette frem på bordet for å skape en hyggelig dagen-derpå frokost. Rundt omkring i stuen ligger det fortsatt noen gutter henslengt i halvsøvne på de ulike sofaene. De to jentene tusler lett fnisende om hverandre der de tisker og hvisker om gårsdagens hendelser. Elise rister av seg de ekle følelsene fra morgenstunden med Per Olav, suger inn energien fra jentene, tar på seg søte-masken og hiver seg inn i leken.

”God morgen!”, sier hun lett med et sjenert, lurt smil som de alle vet hva betyr.
”Aaah!”, utbryter Sara og peker på henne med det samme lure smilet i øynene. Hun nærmest løper bort og gir henne en klem.
”Hvordan var det?”, spør Silje med lav, hviskende stemme skulende bort på sofaene med de sovende guttene på.
”Hot n’ Sexy!”, svarer Elise triumferende og ler sammen med de to venninnene. Per Olav trasker rolig inn på kjøkkenet i avslappede joggebukser og en t-skjorte og spør lurt:
”Hva er det dere jentene ler av da?”.
”Ingenting!”, svarer Elise og søker samhørighet med Sara og Silje som bekreftende rister på hodet mot Per Olav etterfulgt av lure smil og blunkende øyer seg i mellom. Per Olav smiler lurt tilbake og går mot guttene på sofaene for å vekke de. Full av oppblåst selvtillit og fandenivoldsk lekenhet, tar han en brutal oppvekkelsesmetode i bruk. Han fisker frem iPhonen sin fra joggebuksen, skrur maks volum på høyttalerne i stuen, finner frem til en sang på Spotify og trykker play. Ut av stillheten drønner Skrillex’s ”Kyoto” og guttene nærmest hopper opp av sofaen.
”What the fuck!”, roper en av kameratene ut i sinne og irritasjon.
Per Olav ler rått og snur seg mot jentene for å sjekke temperaturen på ”tøffing-termometeret”. Jentenes kropper lener seg både forover og bakover og ansiktene er vidåpne i gapskratting. Ti av ti, tenker Per Olav stolt og fortsetter leken og kjekkingen med guttene.

”Blir dere med til Tullinløkka i dag? Vi kunne trenge noen cheerleaders til treningskampen mot legestudentene”, spør Per Olav og ser bort på jentene mens han dulter Petter lekent i skulderen.
”Ja, still opp med dusker og hele sulamitten! Hadde vært eid om dere hadde klart å distrahere medisin-gutta!”, sier Petter med stor entusiasme.
”Ja, det skal vi nok klare, eller hva jenter?!”, svarer Sara og ser lurt på Silje og Elise som nikker tilbake. Utenfor stråler solen varmt i det friske sensommer været.
”Da må vi bare ta en kort shoppingtur først for å få tak i noen korte miniskjørt og matchende topper”, legger Silje til og blunker til Petter.
”Fett!”, svarer Petter tilbake med smale, granskende øyne. Det syntes lang vei at han allerede fantaserer om hvor hotte de tre lekre damene foran han kommer til å se ut i det sportslige, sexy antrekket.

Etter en rask tur i noen få butikker, har jentene funnet sine antrekk for dagen. På overkroppen har de valgt ut trange, hvite tanktops med sorte pushup bh’r skimtende igjennom. Deretter korte tennisskjørt med sorte og hvite striper, og til slutt svarte knestrømper i hvite og svarte høyhælte Nike Dunk sko. I tillegg har de klart å finne hvite Pom Pon dusker til alle tre. For å holde varmen under kampen har de kjøpt inn ingredienser til å lage Appletini. Fornøyde med de vellykkede innkjøpene og oppspilt på å studere en ny jaktmarked med legestudenter, finner de kjapt frem til riktig trikk og setter retningen mot Tullinløkka.

… fortsettelse følger…

Jenny Lane

 

19 Dec

Side 34-36: Et nytt syn på verden

Helgen går fort forbi og Ingerid forstår at det var andre dypereliggende grunner til hvorfor hun hadde meldt seg på kurset. Det hun nå sitter igjen med helt på tampen av kurset er et stor takknemlighet til seg selv for at hun torde å ta steget og kastet seg ut i et ukjent hav av nye tanker, mennesker og handlinger. Følelsen som presser seg frem for de alle når de nå sitter i siste sesjon med oppgaven om å beskrive hva de er takknemlig for ovenfor sidemannen, er overveldende. Gledes- og takknemlighets-tårer triller over kinnene og det finnes nesten ikke et tørt øye i hele rommet. Selv Karoline, Kjetil og Sigvart er rørte der de sitter med moderlig kjærlighet til alle sammen i gruppen. Kjærlighet og takknemlighet. To enormt givende følelser som de alle blir enige om å gi litt mer plass til i hverdagen. Denne gruppen av ukjente og fremmede mennesker som møtes på fredagen, har i løpet av helgen knyttet så sterke bånd at det føles som om de har kjent hverandre i mange, mange år. Da Ingerid tar tak i Per for å ønske han lykke til på ferden videre, kjenner hun en ekstra varm følelse i magen. Pers øyne smalner og to sterke armer slynger seg hardt rundt kroppen hennes. Han tar tak i skuldrene hennes, ser henne rett inn i øynene og langt ned i sjelen og sier:
”Vi holder kontakten, Ingerid!”. Ordene kommer ut som en blanding av et løfte og en kommando. Ingerid smiler og lar to tårer trille nedover de nakne kinnene mens hun presser frem et hikstende ja. Han klemmer henne tett inntil seg igjen og holder henne helt til gråten stopper. Med hele kroppen lent inn mot hans og hodet hvilende på de sterke skuldrene, kjenner hun roen senke seg over dem. De står slik lenge. Den stillestående, varme klemmen varer sikkert i fem eller ti minutter, men det er det ingen som bryr seg om akkurat nå. De vet godt at alle de andre verdsetter den samme, gode stillheten og hva de måtte mene om en kort eller lang klem spiller ingen rolle for noen av de i dette sekund. Det som virkelig betyr noe for de begge er takknemligheten over å få dele dette øyeblikket med noen som forstår, tar i mot og er åpen for disse sterke følelsene som verken trenger ord eller beskrivelser. Og som kan stå slik til stormen av følelser er skylt over og roen og varmen igjen har senket seg langt inn i deres kropper.

Turen over fjellene tilbake til Bergen gir Ingerid et pusterom til å bearbeide helgens opplevelse. Vinden som stadig vekk rister lett i motorsykkelklærne kjennes som vaskemaskin for sjelen. Det minner henne om meditasjonsøvelsene hvor hun stadig vekk måtte riste vekk tankene og lede fokuset tilbake til pusten. Sansene er blitt skjerpet etter kurset merker hun. Plutselig setter hun umåtelig mer pris på de høye fjellene og det vakre, viltre blomstene som våger å gro frem på de mest sårbare steder. Ducatien glir tungt og stødig rundt de svingete veiene opp og ned fjelltopper og daler. Da hun kommer rundt en sving og ser den storslåtte Jotunheimen åpenbare seg foran henne med en vakker utsikt i 360 grader blir hun lamslått, tar hånden vekk fra styret og reiser opp ryggen for å romme landskapet. I mangel av hennes høyre hånd på gassen, sakner motorsykkelen farten og hveser friskt med eksosrøret som en ertende kompanjong ber henne ta en hvilepause. Ved veien ser hun en utsiktsparkering, stanser sykkelen og stiger av. Rett ovenfor finner hun en stor stein som fungerer utmerket som en parkbenk for øyeblikket. Hun setter seg ned, fisker frem et eple fra jakkelommen som hun rasket med seg på vei ut fra kursstedet og spiser det mens hun nyter utsikten og stillheten. Men den indre roen varer ikke lenge før et ønske om å dele opplevelsen med noen smyger seg inn. Hvordan skulle hun fortelle dette til vennene? Var det i stand til å forstå? Ville hun enkelt kunne forklare det for dem? Eller skulle hun kanskje holde dette hemmelig? Ville de se at noe var forandret? Var hun forandret? Eller ville hun kanskje gli tilbake i de samme vante dagene med forelesninger, fyll og festing? Hun grøsser ved tanken. Det gamle livet kjentes plutselig tomt og utilfredsstillende. Meningsløst.

Hun stirrer utover de runde fjelltoppene som duver lett i horisonten som myke bølger på et åpent hav. Blikket hennes hviler tomt ut i det vide landskapet. Stillheten føles ikke lenger varm og åpen, men kald og stiv. En svak nyanseendring, men likevel stor. Tankene som kommer brasende forover i takt med lastebilen hun hører i det fjerne er: ”Hva nå? Hva skjer med planene hun hadde for fremtiden hennes nå? Hva skal hun gjøre? Hvor skal hun gå? Hva skal hun bli?” Frykten vokser og vokser med lastebilen som kommer nærmere og nærmere til et crescendo av sort dieseleksos velter mot henne og tvinger henne på beina igjen. Hun løper litt lengre opp i fjellskrenten før hun snur og vender tilbake mot motorsykkelen så snart røyken har gitt seg. Alt hun vet, sukker hun, er hva hun ikke vil. Hun vil ikke lenger studere juss og bli advokat. Og med en tristhet hun ikke helt kan forklare, setter hun seg på motorsykkelen igjen og suser videre gjennom fjellheimen på vei tilbake til Bergen og Dragefjellet.

Ingerid går mot kantinen for å møte vennene med tunge skritt. Hun ser Sara og Silje på lang avstand der de henger over bordet og diskuterer høylytt og fnisende. Som tre sterke solstråler blir Ingerid nærmest blendet av de sammen med motlyset fra de store panoramavinduene. Selv om hun er helt nære vennene nå, føles avstanden mellom dem likevel enorm.

”Hvordan var kurset i helgen? Var det bra? Hvordan var det å bli kjent med looserne?”, spør Sara og fniser mot Silje. Det er tydelig at de har snakket om hvor tåpelige de syntes kurset og kursdeltagerne virket. Ingerid kjenner irritasjonen over baksnakking og fordomsfullhet boble innunder huden i det hun sier:
”Det gav faktisk veldig mye! Dere tror kanskje dere vet svaret på alt, men det er ikke sikkert dere har gransket dere selv godt nok til å vite om dere virkelig har det så bra. Jeg tror ikke noe på den lykkelige fasaden dere opprettholder hele tiden. Det virker falskt! Dere har nok noen spøkelser i skapet dere også, som dere kanskje ikke engang vet om!”, kommer det skarpt ut av henne. Stemningen endres raskt fra sol til tordenvær.

”Har det klikket for deg, eller?”, svarer Sara surt tilbake og nikker Silje med seg i det hun reiser seg og går fra bordet.
Ingerid blir stående igjen alene. Hun kjenner de overraskende og strenge blikkene fra de andre bordene i ryggen og kjenner en fiendtlig utilpasshet. Noen sosiale grenser er blitt overtråkket, og nå truer ulvene henne vekk fra flokken. Ikke en eneste en kommer bort med sympati eller medfølelse. Ikke en eneste en gir henne et vennlig smil. Ikke en eneste en tør, vil, kan eller vet å reagere på en annen måte enn resten av gjengen, og hun vet hun nå befinner seg alene. Helt alene i et ingenmannsland av ukjente følelser og veivalg.

Ingerid tar sekken sin og går mot lesesalen. Tårene presser bak øynene og i kroppen raser følelser av sinne, svik og skam. Med nedsunkent ansikt og holdning går hun mot plassen hun delvis har holdt av hele semesteret, og legger en og en av jussbøkene sine ned i sekken. De faller som mursteiner oppå hverandre. Hun bryr seg ikke om å stable dem pent, men ønsker bare å komme seg vekk derfra så fort hun kan før hun blir konfrontert med flere og mer dramatiske ydmykelser.

Hvorfor kunne hun ikke holdt kjeft? Hvorfor måtte hun provosere de andre så hardt at hun nå var utstøtt? Hadde det kanskje klikket for henne? Var hun blitt utsatt for noe form for hjernevasking hun selv ikke var klar over? Kanskje det var noe galt med henne. Skamfull forsvinner hun vekk fra Dragefjellet og skynder seg så fort hun kan inn i sin trygge hule hvor hun lander hardt mot puten i sengen og begynner å storgråte av forvirring og ensomhet.

…fortsettelse følger…

Jenny Lane

New_Vision

14 Dec

Side 30-33

Kapittel 5
Ingerid reagerer med blandede følelser på å være i stillhet. Det første hun tenker er at det blir vanskelig, men så ser hun seg rundt og blir påminnet om at hun omringet av fremmede mennesker hun ikke kjenner og at det kanskje er like greit at hun slipper eventuelle øyeblikk der hun og den andre parten ikke vet hva de skal si. Hun tar på seg jakken og går ut på tunet. Der oppdager hun en skogsti som leder til en grusete landevei og velger å gå en tur før lunsj. Tankene surrer vilt i hodet. Det første hun reflekterer over hvilket svar hun gav gruppen omkring intensjon. Hun hadde jo ikke nevnt med et ord at hun var der for å bli bedre kjent med svakere stilte som kanskje ville trenge hennes hjelp som advokat en gang i fremtiden. Det var jo det hun i utgangspunktet hadde som intensjon da hun meldte seg på kurset. På en annen side så jo ikke de i gruppen ut til å være verken vanskeligstilte eller i en situasjon hvor de trengte hennes hjelp. Egentlig hadde det vel kanskje bare vært pinlig å sagt den intensjonen, så det var vel like greit at hun sa noe annet. Det rare var bare at det var det hun svarte som virket mer sant. Som om sannheten presset seg selv frem i lyset av de andre.

Hun sparker løst i noen steiner på landeveien og følger blikket fremover der de lander litt foran henne og oppdager at en annen kvinne fra kurset også har valgt å gå langs denne landeveien. Hun snur seg og ser en annen mann et godt stykke bak henne også og må le litt for seg selv. Her går noen by-mennesker i stillhet langs en øde landevei og funderer på livet. Kontrasten mellom den livsstilen de vanligvis lever og der de er nå, sammen med hoder fulle av tanker mot en storslått, stille natur gir et humoristisk men likevel vakkert bilde på mennesket i dagens samfunn, fniser hun til seg selv.

Ingerid kjenner en ro begynne å senke seg over henne utenfra og inn. Men i sesjonene de har i tømmerhytten, oppdager hun likevel at hodet hennes er fult av tanker og aktivitet, og det er vanskelig å bare være helt, helt stille. Kjetil har gitt de i oppgave å sitte stille og følge med på pusten. Bare pusten. Han har også forklart at tanker kommer til å komme og gå, men at man skal forsøke så godt man kan og bare observere de. Han forteller at buddhist-munkene ofte referer til tankene som ”crazy monkeys” der de hyler og slenger seg fra tre til tre. Ingerid syntes det er vanskelig og føler hun ikke får det til. Så vidt hun vet har hun kanskje klart å følge med pusten i to innpust og utpust før en ny tanke kommer farende og drar den med seg i sitt univers. Tanker om hva skal de spise til frokost, lunsj og middag resten av helgen. Middagen besto av linsesalat, grønn salat, speltbrød og grønnsaksjuice. Ikke noe hun var vandt til å spise eller drikke fra før i det hele tatt. Så kommer hun på oppgave igjen, og forsøker å klarne hodet for å bare konsentrere seg om pusten igjen. 3-4 pust til og nye tanker kommer snikende. Denne gangen er det beinene som ligger litt i klem og hun lurer på om hun kan endre på sittestillingen. Kroppen er ikke vant til å sitte med bena i kors og det kjennes verken naturlig eller behagelig ut. Hun kjenner hun har lyst til å åpne øynene for å se hvordan de andre sitter, men bestemmer seg for å ikke gjøre det. Hva hvis hun møter blikket til Kjetil og blir tatt på fersken for å ikke følge oppgaven?

Igjen oppdager hun at tankene har tatt overhånd, og igjen henter hun seg tilbake til oppgaven om å holde fokuset på pusten, og kun pusten. Hun puster rolig inn, og rolig ut, rolig inn og rolig ut. Puster hun for høyt kanskje? Blir de andre forstyrret av lyden? Eller puster de like høyt? Hun holder pusten et øyeblikk og forsøker å lytte til de andre i gruppen. Og i det hun kjenner bevisstheten vandre ut av kroppen til de andre, kjenner hun samtidig en enorm stillhet som er til å ta og føle på. Hun fortsetter å holde pusten og blir værende i en ro som kan sammenlignes med små øyeblikk hun har kjent tidligere hvor klokken har kjentes ut som om den har stått stille. Hun hører pusten fra de andre som om det skulle vært små vindpust i en sommereng. Det minner henne også om stillheten rundt et barn som sover. Som…

Der var tankene igjen. Litt irritert men samtidig lettet over at hun har fått et lite glimt av noe annet, tar hun fatt på oppgaven igjen. Den roen der fremme og følelsen av at tiden står stille henger nå som en gulrot foran henne. Ok, pust inn… pust ut… pust inn… pust ut… pust inn… pust ut… og hold pusten svakt… Jo, der var det igjen. Hun lurer på om de andre har den samme opplevelsen og om Kjetil opplevde dette da han var i munkekloster første gangen. Hva får en til å ville dra i et munkekloster, tenker hun og ser for seg Kjetil i en frustrert, yngre utgave, men før hun rekker å tenke videre på det avbrytes hun av en svak tone fra en messingbolle. Etter 3 lange toner sier Kjetil med rolig stemme at sesjonen er over og at de skal møtes kl. 07 morgenen etter. Han minner til slutt om å respektere hverandres stillhet og introspeksjon.

Ikke et ord blir utvekslet. Ingerid kjenner plutselig en trang til å prate. Hun skulle så gjerne visst hva de andre opplevde? Hadde de lignende tanker. De samme utfordringene? Syntes de også det var vanskelig å ikke tenke? Fant de også frem til at det var lettere å være helt stille i hodet hvis de holdt pusten et øyeblikk. Hadde de også opplevd roen? Hvordan var det for dem? Hva hadde de erfart? Kanskje de hadde en helt annen opplevelse? Kanskje hun ikke hadde gjort oppgaven riktig? Kanskje hun hadde gått glipp av noe? Hadde hun kanskje misforstått? Hun titter rundt på de andre og forsøker å granske ansiktene deres etter en indikasjon på samhørighet. Et fellesskap. Men alle kikker ned. Hver og en går rundt i sine egne tanker og ser bare opp på hverandre ved trange forbipasseringer i trappen eller i gangen.

Situasjonen begynner å føles mer og mer absurd ut, og Ingerid kjenner en frustrasjon bygge seg opp innvendig. Hvorfor skal de ikke kunne prate med hverandre? Hva er det som er så galt med det? Så sykt med alle disse reglene egentlig! Dette her er jo bare dumt! Hva gjør hun her egentlig igjen? Var det ikke for å forstå de svakere stilte slik at hun kunne bli en bedre advokat i fremtiden? Og hva hadde dette hun drev med nå med den saken å gjøre? Kanskje hun bare skulle pakke sekken og dra? Dette her monner jo bare ut i ingenting? Hva kan hun umulig få ut av dette kurset hvis de bare skal sitte i stillhet med masse egne tanker en hel helg? Hun klarer jo ikke å følge oppgaven likevel, så dette må være noe hun er skikkelig dårlig på. Kanskje de andre klare å følge oppgaven til punkt å prikke og syntes det var lett å konsentrere seg om pusten. Kanskje hun var den eneste som syntes det var vanskelig. Dette var nok ikke noe for henne.

Hun går inn på soverommet med køyesengene og er klar til å pakke ned sakene sine slik at hun kan dra i morgen tidlig. I det hun åpner døren blir hun møtt med et vennlig smil fra en av kvinnene i gruppen som står fremoverbøyd og tar klær ut av sekken sin. Kvinnen finner frem en notisblokk og skriver LINE på den og snur arket mot Ingerid mens hun peker på seg selv og fniser. Ingerid smiler og former ”hei” uten lyd med munnen, skriver navnet sitt og viser det til Line som gjengjelder smilet. De stivner der noen sekunder, i vennlighet, mykhet og forståelse. Ønsket om å starte en samtale ligger intenst i luften, men de vet begge reglene godt og tør ikke bryte dem i respekt for hverandre. Line samler håndflatene sammen foran brystet og nikker mot Ingerid med bøyd hode og senket blikk. Ingerid gjengjelder gesten og rygger ut av rommet med et varmt smil om munnen.

Der var den. Følelsen av samhørighet, fellesskap og forståelse. Hun går ned trappen igjen, inn i den hjemmekoselige stuen, og setter seg ved den lune peisen og to andre kvinner. Med lukkede øyne sitter de i stillhet med en tekopp og nyter varmen, mens tankene om å forlate stedet er som vaporisert ut i intet.

…. fortsettelse følger….

Jenny Lane

02 Dec

Side 26-28

Per Olav tar i mot de 3 jentene med åpne armer og overfylt barskap og stue. Festen er allerede godt i gang når de kommer og ”Rage Against The Machine” skriker ut av høytalerne ”Now you do what they told you. Now you’re under control.” Rommet syder av testosteron fra 17 gutter, og flere av de hopper rundt i rommet med ølflasker i hånden, veivende med hodet i takt til musikken.
”Det er 90-talls fest i kveld på Frokostkjelleren”, skriker Per Olav forklarende mens han nikker mot sofaen som for øyeblikket er tom. Jentene ler mot hverandre og deiser ned. Det går ikke lenge før det havner 3 rusbrus på bordet, en flaske med Jägermeister og flere shot-glass, og noen få sekunder senere henger plutselig en av guttene over Sara og en annen over Elise. De snøvler i vei noe utydelig som mest sannsynlig skulle ligne en introduksjon, heller i seg en jägershot før de støtter seg opp igjen og ut på stuegulvet med de andre guttene. Gulvet som er dekket av eksklusiv mahogany parkett og dekorert med persiske tepper er nå faretruende nær destruktive krefter. Sara, Silje og Elise finner blikkene til 4 andre jenter som sitter i en sittegruppe nærmere panoramavinduene med utsikt over hele Oslofjorden. De løfter alle flaskene i været, smiler til hverandre og signaliserer en skål. Det tradisjonelle norske tegnet på at man er akseptert inn i klanen. De tre venninnene kikker beundrende rundt omkring på jaktmarken og byttene som ligger foran dem. De blunker til hverandre etter hvert som de ser noen de liker. De andre nikker bekreftende mens de lar blikkene vandre fra topp til tå. Øyner fra både jenter og gutter vandrer rundt i rommet i en runddans av vurderinger, kategoriseringer og bedømninger.

Prodigy fortsetter eggingen av guttenes hormoner og slynger suggerende ord og rytmer ut i luften: ”I’m a firestarter. Twisted firestarter”. En av guttene mister fullstendig kontroll og lar svimmelheten få overhånd der han deiser i bakken med ølflasken seilende etter seg. Det persiske teppet suger raskt til seg den gjærende drikken som om det skulle være velkomment. Full panikk brer seg blant de veloppdratte jentene på sofaen som er raske på bena etter å lete etter papirhåndklær eller noe annet å tørke det opp med. Per Olav stopper de jakten og sier avslappende:
”Det er ikke første gang jeg sender et teppe på rens. Slapp av, det ordner seg i morgen”. Han ser ertende og dypt inn i øynene på Elise, og hun kjenner umiddelbart igjen signalene. Herren i huset kaster ut sitt første snøre og forventer å få napp siden han har lagt alt til rette for en fullkommen helg for de tre venninnene. At en av de må yte litt ekstraservice i retur, må de vil regne med. ”What is love” med Haddaway, ljomer nå ut av høytalerne i stuen. Elise peker på Sara og Silje og inviterer dem til å danse med henne i håp om at Per Olav vil endre mening og utpeke en av de andre dådyrene i stedet for henne. I stedet dukker Per Olav opp bak henne, tar tak i hoftene hennes, trykker de inn til sine og svinger de sensuelt frem og tilbake i takt til musikken. Alkoholen har gjort sitt døsende inntog og hun tenker at hun får ofre seg for de andre jentene i kveld. Det var jo tross alt hun som var årsaken til at de trengte å rømme fra Bergen, konkluderer hun, og kaster seg inn i den lekende dansen med full vigør til stor begeistring og heiing fra venninnene på sofaen.

Etter noen flere runder med rusbrus, øl og jägermeister, beveger de seg ut til den store jaktmarken i Frokostkjeller’n. Der blir de møtt av tre strenge dørvakter som klippet ut The Matrix filmen ikledd svarte skinnkåper og mørke solbriller. Per Olav møter deres aggressive og autoritative holdning, opprettholder den noen sekunder… men knekker relativt raskt sammen i latter og håndhilsninger. Jentene puster lettet ut og glir forbi køen inn i de proppfulle lokalene sammen med Per Olav og de andre fra festen. Kjelleren syder av smilende, døsige ansikter og svaiende kropper. Det blinkende strobelyset i taket gjør det vanskelig å se, og jentene famler i mørket etter hverandres hender blant de fuktige kroppene som stadig vekk dulter bort i dem fra begge sider. George Michael’s ”Fast Love” strømmer mot de der de skubber seg gjennom folkemengden. ”All the bullshit conversation, baby can’t you read the signs” synger han til sensuelle drum’n base rytmer. ”Oh, oh baby, baby” korer studentene mens de svinger hodet bakover og løfter hendene høyt i været. Da jentene endelig klarer å åle seg gjennom dansegulvet til bordet med Per Olav og guttene rundt, står det allerede 3 champagneflasker og flere glass klare til servering. Per Olav vinker jentene over, heller opp i champagne, og gir de hvert sitt glass mens han lipsynker: ” What’s there to think about baby?”. Med intense øyne ser han på Elise i det hun tar i mot champagneglasset. Enn så lenge klarer hun å gjengjelde spillet, og blunker smilende tilbake før hun snur seg mot jentene og vrikker sensuelt på hoftene vel vitende om at blikket hans hviler nettopp der. Hun snur hodet raskt så håret flagrer rundt skuldrene og møter de intenst, begjærende øynene. Jo da, han spiller tydeligvis villig videre. Elise lener seg inn mot jentene og roper ut til de:

”Se som de sikler på oss à!” og nikker mot guttene som sitter henslengt på sofabenkene med sløve øyne i berusende nytelse som om de skulle iakttatt et Burlesque show på nært hold. Jentene ser på hverandre, ler, nyter oppmerksomheten og fortsetter den sensuelle dansingen.
”Noen av de fantaserer sikkert om oss alle tre nakne”, roper Sara mot venninnene. Jentene ler enda høyere og lar bevegelsene bli mer utfordrende, nærgående og intime seg i mellom. De åler seg inn mot hverandre og lar hendene gli over hverandres rygg, hofter og rumpe. Guttene reagerer spontant med å plystre og roper ut heiarop som om de skulle vært på en boksekamp:
”Mere! Mere! Mere!”
Men jentene har gjort dette før og vet bedre.
”Score!”, tenker de og blinker til hverandre mens de avslutter leken vel vitende om at de lar guttene bli hengende oppspilte, giret og klare for ”Fastlove”.

Champagnen fortsetter og strømme på og likeledes shotene. De tre venninnene danser seg rundt i lokalet som bier i en blomstereng, og tar til seg honning i form av oppmerksomhet og bekreftelse fra både den ene og den andre. Hele tiden vender de tilbake til hverandre som om fellesskapet deres var bikuben, helt til de befinner seg tilbake i huset til foreldrene til Per Olav. Nachspielet vekker det mørkeste, kjødelige begjæret frem og gutteflokken tar ikke lenger til takke med erting. Alle tre jentene er nå dypt fanget i hver sitt nett av franske kyss og kjærtegn. Døsige, utmattede og proppmette av honning, deler de gledelig av det søte av ren overflod som om det skulle rent over kanten på en krukke. Alle foruten om en.

Elise lurer på om hun klarer å gjennomføre det. Hun vet hun har drukket for mye og at det på en måte er implisert at hun må gjøre det, men likevel har hun så langt aldri hatt sex med noen hun egentlig ikke kjenner. Hun har aldri hatt en one-night-stand før. Likevel kjenner hun suget i magen og alkoholen og følelsene bruse i årene. Hun er allerede langt over grensen for dagligdagse følelser så nære en gutt hun ikke kjenner. Begjæret har allerede gjort sitt inntog, og kåtheten har inntatt både skritt og munn. De dype kyssene blir bare våtere og kåtere der tungene snirkler om hverandre. Hendene hans glir under blusen og løsner bh stroppene, og hun kjenner bedømmelsen forsvinne mer og mer. Det er som om tankene om hva hun burde og ikke burde gjøre siver ut av henne som røyk ut en pipe. Fokuset er helt absorbert av ilden nedenfor. Han kjærtegner forsiktig brystvortene mens han forsetter å kysse henne dypt, og med ett driver de siste rasjonelle tankene sakte opp og slippes velvillig ut etterfulgt av søte grynt. Kroppen hennes sitrer av begjær der hun svaier ryggen og hever brystet opp mot han. Hele håndflaten hans beveger seg over det ene brystet og klemmer hardere og hardere mens han presser underlivet mot hennes. Hun stønner frem et bekreftende signal som han tolker lynraskt og heiser blusen over hodet hennes.
Jeg trenger visstnok heller ikke å kjenne gutten så godt før jeg har sex med han, tenker hun triumferende og føler at hun nok en gang har slått guttene i deres spill. ”Game on”, tenker hun og drar ned glidelåsen på buksen hans og kjærtegner huden litt lekent før hun sakte bøyer seg ned og fører leppene mykt rundt hans stive lem.

… fortsettelse følger…

Jenny Lane